En drøm som blir til virkelighet

Jeg har jo alltid sagt at jeg ønsker meg barn. Før i tiden hadde jeg satt meg en plan om å være gift og å ha barn før jeg er 25 år. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som har tenkt den tanken? Uansett, jeg så jo fort at det kom til å i vasken og det var viktigere ting for meg på den tiden enn å gifte meg og få barn. Utdanning og jobb kom på første plass, og etter noen år på skolebenken fikk jeg meg fast jobb og så begynte jeg å bli klar for A4-livet.

Jeg hadde jo aldri trodd at en spontan påmelding til Gift ved første blikk ville gi meg alt dette. Ikke bare har jeg møtt en som forstår meg og som er veldig lik meg både i personlighet og verdier, men jeg har møtt en som også ønsker det samme som meg. Det er utrolig vanskelig å finne det ute i tinder-verdenen i dagens Norge.

Joakim og jeg har fått flere tilbakemeldinger om at vi gir folk håp om kjærlighet, og det varmer virkelig mitt hjerte å høre det. For det er nettopp det det er imellom oss. Det er en kjærlighet som har fått lov til å blomstre med hard jobbing og et stort ønske om at denne blomsten skulle blomstre. Vil man ikke noe hardt nok, så jobber man ikke for det heller. Og vi så potensiale mellom oss allerede dag 1.

 

Alkoholfri mojito var en slager i Spania

 

Nå sitter vi her, ti måneder senere, og det er 3.5 måneder til termin. Jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle gå så fort, men jeg angrer ikke på det i det hele tatt. Det har ikke streifet meg en eneste gang at jeg ikke er klar for dette eller at vi ikke er klare for dette. Jeg har sett hvor hardt vi begge jobber og jeg tror faktisk at vi kommer til å bli gode foreldre. Vi kommer til å jobbe sammen om å gi vårt barn en flott oppvekst. Kanskje det til og med blir flere barn i fremtiden, hvem vet.

Likevel ligger jeg noen ganger i sengen og stresser over “småting”, som Joakim kaller det. Hva hvis baby Ella fryser og jeg ikke vet hvordan jeg skal kle henne? Hva hvis hun blir for varm? Hva hvis jeg ikke forstår når hun er sulten og hun ikke får nok mat? Hva hvis, hva hvis.. Jeg tror det er altfor vanlig at vi kvinner forstørrer ting og ofte tenker “hva hvis”. Jeg må selv bli bedre på det og tro mer på meg selv. Jeg er jo ikke så dum at jeg går ut i kuldegrader med baby Ella uten å ta på henne varme klær. Men når jeg ligger i sengen og lager meg alle mulige scenarioer i hodet mitt så er det utrolig nok slike teite ting jeg stresser over.

I takt med at magen min vokser og Joakim både kan se og kjenne spark, så har han også blitt mer vant til tanken om at han skal bli pappa. Det er en stor omveltning for begge og jeg tror definitivt at livet vårt kommer til å bli snudd på hodet, men vi har blitt enige om å gjøre dette sammen og å dele alle tanker og følelser gjennom hele prosessen. Åpen dialog er den beste dialogen.

Det er en drøm vi begge har som blir til virkelighet, og fy som vi gleder oss ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Jeg dømmer meg selv ut ifra min bakgrunn

En av de tingene jeg var veldig redd for under matchingen og prosessen i Gift ved første blikk, var at jeg skulle bli dømt ut ifra min bakgrunn og religion. Jeg var redd for jeg ikke skulle få en match basert på at jeg har en religiøs far og at jeg kommer fra en multikulturell familie, og at det ville skape problemer og utfordringer i et program som Gift ved første blikk. Jeg er selv skyldig i å dømme meg selv på bakgrunn av min familie noen ganger, så hvorfor skulle ikke de gjøre det?

Jeg var supernervøs under matchingen, og jeg ville virkelig bevise at jeg ikke står for noen av de meningsløse verdiene som min far stod for. Heldigvis så var det en voksen og fin gjeng som stod for matchingen, og de så meg for den jeg er. Og det er jeg uendelig glad for.

 

 

Jeg har slått meg til ro med tanken på at det ikke er religionen eller kulturen det handler om. Det handler om en mann som ikke ser sin egen datters lykke. Han er opptatt av hva han tror og hva hans verdier er, uten å se hvor bra jeg har det eller hvor lykkelig jeg er. Det finnes mange eksempler på flerkulturelle familier med kvinner som har giftet seg med ikke-muslimske menn og en familie som aksepterer det. Det er min far det er noe galt med, og ikke kulturen eller religionen. Så jeg vil ikke sverte den. Min søster som er religiøs elsker meg for den jeg er, og hun støtter meg, og det er jeg veldig takknemlig for. For det viser at verden ikke er så forskrudd som mange skal ha det til. Det finnes gode religiøse mennesker der ute som respekterer andre.

Jeg har tenkt mye siden jeg postet dette innlegget HER om min far. Det er mer som har skjedd innad i familien siden da også. Han har nå tydelig uttrykt (gjennom min mor) at han vil fryse meg ut av familien og at han ikke vil ha besøk av meg. Det må jo være sårende, tenker du? Ja, det er veldig sårende at faren min ikke ønsker å ha noe kontakt med meg. Særlig nå som han skal få enda et barnebarn. Han har 15 barnebarn fra før (vi er 6 søsken), men helt ærlig så har han aldri vist noe interesse for verken meg eller noen av mine søsken, og spesielt ikke barnebarna. Han er en sær, gammel, grumpy mann som aller helst vil ha stillhet rundt seg og vil høre TV´en når den står på. Han vil ikke høre barnegråt og han vil ikke høre noen andre prate. Så kanskje det er like greit at han ikke skal møte Ella? Jeg ser for meg at hvis vi drar på besøk etter Ella er født så vil hans første reaksjon være: “Hvorfor Ella? Du kunne i det minste valgt et arabisk navn”. For så å dra hele regla om at han ikke vil ha noe med oss å gjøre.

Så det er veldig sårende, men samtidig har jeg blitt så likegyldig til han at jeg lar ting gå uten å deppe for mye over det. Jeg har tatt de valgene jeg har tatt og jeg er stolt av meg selv. Det føles litt som når du står på toppen av et stup i en berg og dal bane, og du er veldig redd for utfallet, men tør å kjøre banen likevel. Den følelsen du sitter igjen med da er følelsen jeg har inni meg om dagen. I følge han har jeg driti meg ut og gjort utenkelige ting, da kan jeg like gjerne fortsette å leve livet mitt på min måte. Hvis det gir mening?

Jeg fikk en melding om en jente som var i samme situasjon som meg. Hun elsker en norsk mann, noe hennes far ikke setter noe pris på. Det ga meg tårer i øynene. Jeg står gjerne opp for andre i samme situasjon, jeg er ikke redd for ord og jeg er ikke redd for hva min far vil si! Alt er kun prat. Masse prat om masse tull. Så om det er noen som trenger noe råd eller bare noen å snakke med, skriv gjerne til meg ❤️

 

signature-fonts



Instagram HER

Jeg har tatt abort.

For noen dager siden knakk jeg sammen. Jeg gråt og gråt og gråt, og Joakim var som alltid ved min side og prøvde å forstå, men jeg klarte ikke å forklare.

Jeg har alltid sett for meg at den dagen jeg ble gravid så skulle jeg og mannen være på samme bølgelengde under hele svangerskapet og at han ville forstå hva jeg jeg følte under svangerskapet. Jeg ville dele den reisen med min mann og vi skulle være enige om alt.

Det å være gravid – og være over halvveis i svangerskapet- er en helt ny følelse for meg. Jeg har vært gravid to ganger før – og tatt abort begge gangene – så denne gangen er for meg veldig spesiell. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde valgt å beholde de to første. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig ung og jeg var absolutt ikke klar for å ta vare på verken ett eller to barn. I alle år så har jeg grått hver gang jeg har sett en fødsel på TV. Eller hver gang jeg har sett en liten baby som gråter. Jeg har tenkt på hva som kunne vært. Hadde jeg ikke tatt abort så hadde jeg også hatt en liten baby.. kanskje til og med to.

Jeg har alltid vært redd for at jeg ikke skulle være klar for å få barn. At jeg ikke skulle finne noen å ha barn med. Og at jeg ikke kunne få barn lenger. Det er skremmende tanker og når jeg endelig hadde funnet mannen i mitt liv følte jeg meg mer klar enn noen gang. Det kom litt som et sjokk at jeg ble gravid så fort, men vi ønsket det og var klare for at det kunne skje. Nå, halvveis i svangerskapet, så ser jeg at ingenting av det jeg følte eller tenkte før svangerskapet stemte. Jeg føler meg alene. Jeg føler meg ensom.

Drømmescenarioet om at mannen skulle føle det samme som meg er nettopp det det er – et drømmescenario og ikke en virkelighet. Det er umulig for Joakim å føle og kjenne det samme som meg. Jeg bærer på barnet og jeg kjenner livet i magen min, ikke han. Jeg gikk inn i svangerskapet med en forventning som ikke har blitt innfridd. En urealistisk forventning. Men det betyr ikke at jeg ikke føler meg alene likevel.

Hver gang baby Ella er super aktiv i magen min så blir jeg så ivrig og glad og sier til Joakim: “kjenn nå, Joakim, nå er hun våken og tar salto i magen min!” Joakim legger håndflaten sin på magen min, men han kjenner jo selvfølgelig ingenting. Og jeg blir like skuffet hver gang. Jeg vil at han skal dele den gleden med meg, og han er jo ekstremt glad for at han skal bli pappa, men han kjenner det ikke på samme måte som meg. Mine forventninger til han og hva han skal føle er for høye, og han klarer ikke å innfri de. Jeg har gått inn i en vond spiral i hodet mitt og tenker ofte på at det er urettferdig at det bare er jeg som bærer frem barnet. Jeg skulle så inderlig ønske at Joakim kunne kjenne på noe av det – om så bare en brøkdel av det fysiske jeg kjenner.

Gravide kvinner trenger ikke å føle seg alene. De trenger å føle seg støttet. De trenger fellesskap og medfølelse fra menneskene rundt dem. De trenger validering og forståelse og, noen ganger, råd. Og jeg trenger alt dette.

 

 

Følelsen av ensomhet kommer ikke kun fordi jeg føler meg alene i forhold til Joakim, men jeg har fortsatt ikke snakket med min far og han har gitt uttrykk for at han ønsker å fryse meg ut av familien. Jeg har gjort noe han aldri kan tilgi, og for han er det uhørt at jeg skal få barn med en ikke-muslimsk mann. Han har tydelig uttrykt at han er bekymret for hva det skal bli av barnet hvis Joakim og jeg får barn sammen. Så han vet ikke at jeg er gravid enda, og jeg vet ikke når han kommer til å få vite det. Det er ensomt å ikke kunne dele en så gledelig nyhet med sin egen far…

Jeg prøver alltid å tenke på det gode i situasjoner. Det gode i dette og det som holder meg gående er at nå får jeg min egen familie og kan fokusere på det. Mine barn skal føle seg trygge på at de får en fin oppvekst og en mamma og pappa som støtter dem og som er tilstede.

Jeg er overveldet, men jeg er glad, og jeg trenger at Joakim er tilstede, både fysisk og mentalt. Jeg trenger å føle meg elsket og tilkoblet til partneren min, spesielt nå som jeg har en baby i magen min. Ikke misforstå meg – Joakim er en klippe og han er der alltid for meg. Han lager middag, han vasker, han går tur med Cleo, og han stiller alltid opp hvis jeg ber han om noe, og han viser hver dag at han elsker meg. Så hvorfor jeg føler meg så alene handler nok mest om at han ikke klarer å kjenne det på samme måte som meg.

Det er utrolig vanskelig å dele dette. Det er tøft å dele at jeg har vært ung og dum en gang. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vært mer forsiktig. Jeg skammer meg over alle feil jeg har gjort i mine unge år. Men jeg har lært at man ikke kan vokse uten å gjøre feil, og jeg har tilgitt meg selv. Nå ønsker jeg bare å se fremover og nyte tiden med baby Ella i magen, og forhåpentligvis når Joakim begynner å bygge barnerom og begynner å se tydelige bevegelser i magen min at han også mentalt begynner å gjøre seg klar for å få en liten baby i hus, for det er ikke noe annet jeg ønsker mer i verden enn at vi gjør dette sammen.

Du og jeg, Joakim ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Hvordan lever jeg med endometriosen?

God mandag ❤️

Helt siden jeg var 13-14 år, har jeg slitt mye med magesmerter. Alltid på høyre side. Jeg har vært hos utallige leger, og brukt mange år på å finne ut hva som feiler meg. Da jeg var rundt 18 år ble jeg innlagt med mistanke om blindtarmbetennelse, og fikk operert bort denne. Det var ikke blindtarmbetennelse jeg hadde, men legen fjernet den likevel da de kunne se tegn til betennelse.

Smertene var der til og fra i ettertid, og jeg hadde bedre og dårligere perioder. Årene gikk, og jeg klarte både å jobbe og gå på skole, men jeg hadde dager hvor det var vondt på høyre side av magen uansett hva jeg gjorde. Da jeg var hos legen i mai i fjor med skikkelige magesmerter, konstaterte hun med luft i magen. Det er det jeg har blitt fortalt i alle år. Så dro jeg tilbake et par måneder senere, og jeg var på ultralyd for å se om jeg hadde gallestein. Det hadde jeg ikke.

I oktober i fjor nådde smertene en helt ubeskrivelig topp, og jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Typisk at det skulle skje midt under filmingen av Gift ved første blikk og når jeg akkurat hadde giftet meg med en mann jeg ikke kjenner. Men den delen gikk heldigvis bra. Jeg lå på sykehuset i 6 dager, og tok masse tester, før en lege til slutt sier: kan du ha endometriose? Ja, jeg kunne jo ha hva som helst. Jeg ville bare at de skulle finne ut hva det var. Endelig ble jeg sendt til gynekolog. Der konstaterte de med at jeg i hvert fall har en cyste på høyre eggstokk, og at det kunne være den som plagde meg.

Jeg fikk time et par måneder senere for grundigere sjekk, og der ble gynekologen og jeg enige om å ta operasjon for å fjerne cysten siden den ga meg så mye problemer. Det var vondt å løpe eller gå fort, for da fikk jeg stikksmerter, og det var generelt vondt i perioder.

 

 

I januar ble jeg lagt inn på dagkirurgi på kvinneavdelingen på Aker Sykehus. En halv time tok det. 30 minutter!! For å finne ut hva det var jeg hadde slitt med i så mange år. Jeg hadde betydelig mengde med endometriose, på høyre side så klart. Jeg hadde også cysten. Ikke nok med det hadde høyre eggleder vridd seg rundt sin egen akse tre ganger. Dette var visst veldig uvanlig og en sjelden tilstand, men det hadde skjedd mest sannsynlig i oktober da jeg hadde så forferdelig vondt. Og egglederen var i tillegg betent.

Lider du av endometriose finnes det vev av samme art som livmorslimhinnen utenfor livmoren, for eksempel i eggstokkene, i egglederen, på de bånd som holder livmoren på plass, i blæren, i tarmene, i området mellom skjeden og endetarmen eller mer sjeldent, i bukhinnen.

Kirurgen stakk hull på cysten, fjernet det han kunne av endometriosevev uten å skade noen organer, og vridde egglederen tilbake på plass. I mitt tilfelle lå endometriosevevet på urinlederen, og kirurgen kunne ikke ta bort så mye da det var veldig lett å skade urinlederen. I tillegg har jeg i senere tid sett på journalen min hvor det står: “Fjernet ikke all vevet i fare for å skade urinleder, og fordi pasient ikke uttrykte ønske om å få barn på nåværende tidspunkt”.

Jeg fikk med meg resept på smertestillende og kunne dra hjem. Nå visste jeg hva det var jeg hadde, og dere aner ikke, den gleden av å bare vite var så deilig. Nå kunne jeg endelig sette ord på smerten, og ikke bare si at jeg har vondt uten at noen tror på meg. Likevel var jeg litt lei meg, for kirurgen sa at jeg kunne kontrollere smertene ved å ta minipille, og om jeg ønsket barn så ville det ta litt tid. Jeg sluttet derfor på p-piller da jeg var ferdig med daværende brett og begynte ikke på minipille, i enighet med Joakim. Vi ville jo ha barn, og om det skulle ta tid, kunne vi like gjerne gi det en sjanse.

To uker senere får jeg mensen som vanlig. Jeg hadde veldig regelmessig mensen, og den kom ALLTID på dagen. Fire uker etter det er jeg gravid og testen viser positiv. Den lykkefølelsen som streifet gjennom kroppen min da er helt ubeskrivelig. Jeg kan få barn!! Og Joakim og jeg er en perfekt match!! Vi ble begge ekstremt glade og gledet oss til denne reisen.

Jeg har også lest at endometriose roer seg ned når man går gravid, så det var jo fint. Likevel har jeg fortsatt å ha smerter på høyre side av magen, som kommer og går. Jeg fikk konstatert på den ordinære ultralyden at jeg dessverre hadde en del cyster på høyre eggstokk som gir meg plager. Nå krysser jeg bare fingrene for at det ikke utvikler seg og at egglederen holder seg på plass! Jeg har virkelig ikke lyst til å ha så vondt igjen som i oktober, spesielt ikke med baby Ella i magen.

Endometriose, cyster, og generelt plager som kun vi kvinner har, er tabubelagt og for mange vanskelig å snakke om. Det er umulig å se sykdommen utenpå, og jeg opplever at det derfor er vanskelig for andre å tro på. Jeg har heldigvis klart å både fullføre 5 år med høyere utdanning og jobbe fulltid, men det finnes grader av tilstanden og mange som sliter mye mer enn meg. Jeg skriver ikke dette innlegget for å klage, men fordi jeg tror det er viktig å sette lys på plager vi kvinner kan slite med uten at det er så lett for omverden å se det. Hvis du vil lese mer om endometriose, kan du klikke deg inn på endometrioseforeningen, der er det mye nyttig informasjon!

 

signature-fonts



Instagram HER

Klump i magen

God morgen ❤️

Det å være en “offentlig” person har både gode og dårlige sider. Da programmet Gift ved første blikk gikk på TV så var det veldig mange som hadde en mening om alt, særlig om forholdet til meg og Joakim. Hvis du gjør en feil som en offentlig person, vil mange ha en holdning rundt det og si sin mening om det.

Jeg får fortsatt daglig meldinger på instagram og facebook fra folk jeg ikke kjenner. Hver gang jeg ser at jeg har fått en melding, får jeg klump i magen og tør nesten ikke å åpne den. Grunnen til dette er at da Gift ved første blikk gikk på TV så var det mange som kommenterte forholdet vårt på diverse sosiale medier og forum og skrev at jeg ikke fortjener Joakim. At jeg er en bortskjemt prinsesse som bare kan peke med fingeren og få alt jeg vil. At jeg er en bitch som oppfører meg slik og at jeg er en skam for kvinner generelt, og at de hadde vært redd meg hvis de var i forhold med meg.

Jeg reagerte spesielt på en melding jeg fikk fra en ukjent person på facebook. Jeg har valgt å blokkere vedkommende fordi jeg synes det er ufyselig at noen kan tillate seg selv å skrive noe så slemt til en annen person. Jeg husker da jeg fikk meldingen så fikk jeg klump i halsen og begynte å gråte. Det var etter “pommes-frites” episoden ble vist på TV. Jeg hadde aldri trodd at noen skulle synke så lavt som å sende meg en slik melding.

 

 

Ja, vi hadde kanskje et par episoder hvor vi var uenige og jeg ikke var fornøyd med utfallet. Jeg var kanskje litt krass mot Joakim til tider, men det er vel hans jobb å fortelle meg når jeg går for langt, og ikke de som ser på og ikke kjenner oss som par i det hele tatt?

Joakim og jeg ble kjærester veldig tidlig. Og selv om det var flere ganger under programmet hvor det så ut som om vi kom til å gå fra hverandre, så hadde vi aldri gått fra hverandre. Vi var begge enige om at vi skulle være sammen og vi skulle takle medgang og motgang sammen. Det var aldri et alternativ å gå fra hverandre, verken da og i hvertfall ikke nå.

Nå har jeg heldigvis klart å riste av meg det verste, men jeg tenker fortsatt litt på hva som får folk til å være så slemme. Jeg har kanskje vært litt mer emosjonell enn vanlig i det siste og tenkt på sånne ting, selv om det er en stund siden det skjedde nå. Jeg vil likevel fortsette å dele fra livet mitt og vårt, for jeg har bevist for meg selv tidligere at jeg er sterk og at ingen kan knekke meg.

Jeg vil bare si at jeg setter utrolig stor pris på alle de hyggelige meldingene jeg har fått, det varmer virkelig mitt hjerte. Og jeg beklager hvis jeg ikke har fått svart alle. Takk for at du har troa på oss ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Hva sier min far?

God kveld ❤️

Det er vanskelig å dele dette innlegget, og jeg er ikke sikker på om det er det riktige å gjøre. Men jeg vil dele det med dere likevel, for jeg tror at åpenhet er viktig.

For noen dager siden fikk jeg en kommentar i kommentarfeltet om min far aksepterte at jeg giftet meg med en ikke muslimsk-mann. Det spørsmålet stakk mye dypere enn jeg trodde det kom til å gjøre. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har syntes det har vært vanskelig å vokse opp i en flerkulturell familie, med en veldig religiøs far. Og å bli påminnet om at man ikke er god nok eller at man ikke er akseptert av sin egen far er enda vanskeligere.

Jeg har tatt mange valg min far ikke har vært fornøyd med. Jeg har gjort ting han ikke har vært så stolt over. Men jeg har vært en helt vanlig ungdom som har utforsket livet. Jeg har prøvd og jeg har feilet, og jeg har lært nye ting om meg selv og om livet. Jeg har fått mye kjeft for hvordan jeg har vært, og jo mer kjeft jeg har fått, jo mer opprørsk har jeg blitt. Ingen skulle fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt, ikke engang min egen far. Jeg har stor forståelse for at vi har forskjellig syn på livet, og at vi ønsker forskjellige ting, men jeg bestemte meg tidlig for å gå min egen vei og tørre å være meg selv. Koste hva det vil koste.

 

 

Min far har enda ikke ønsket å møte Joakim. Han ser på bryllupet som noe jeg gjorde kun for å få oppmerksomhet. Han ser på ekteskapet vårt som et PR-stunt og det er enda en ting jeg gjør for å utagere. Dette er selvfølgelig ikke riktig, det ser jo alle rundt oss. Vi elsker hverandre og jeg har virkelig funnet en person som gjør meg en så mye bedre Sara. Joakim stiller alltid opp for meg og han er der alltid når jeg trenger han. Jeg har ikke pratet så mye med Joakim om min far, da jeg ikke har ønsket å blande han inn i familiedramaet vårt. Jeg har sagt det grunnleggende og at min far ikke ønsker å møte han. I hvertfall ikke enda. Joakim har respektert dette og han maser ikke på meg, og det viktigste av alt, han dømmer meg ikke ut ifra dette.

Det er selvfølgelig tøft at min far ikke ønsker å møte min mann, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg vil ikke tvinge han til noe, og vil han ikke så vil han ikke. Jeg tenker jo da at det er hans tap. Nå er jeg gravid og har fortsatt ikke fortalt han at jeg er det. Det skal jeg gjøre før juli. Gjett om jeg gruer meg?

Det mest sårende er at pappa ikke gratulerte meg på 30-års dagen min som var i januar, og at han på et tidspunkt sa at han ikke ønsker å se meg. Det er sånt som setter spor i en. Selv om jeg er lykkelig og veldig glad for å være med Joakim, så tenker jeg innimellom på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde føyet meg og gjort ting som min far ønsker. Men på en annen side, så er jeg glad for at jeg er så tøff som jeg er, for livet mitt hadde ikke vært så bra som det er nå hvis ikke jeg hadde tatt alle disse vanskelige valgene.

Så til deg som lurte på om jeg har fått støtte fra faren min i forhold til at jeg giftet deg med en norsk mann. Svaret er nei, det har jeg ikke fått. Men jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

 

signature-fonts



Instagram HER

Hvor kommer jeg fra?

God ettermiddag ❤️

Det kan føles rart å vokse opp når du føler deg som en person utenfor hjemmet, og en annen hjemme. Man vil jo vise respekt for sine foreldre, som man har blitt oppdratt til, men man elsker også friheten ute og å kunne gjøre hva man vil.

Jeg har alltid følt meg litt annerledes, både hjemme og ute, men det positive med det er at jeg har hatt fordelen av å kunne forstå begge perspektiver og ikke forhåndsdømme verken den ene eller den andre kulturen.

Jeg har dog mange ganger lurt på min identitet og hvor jeg tilhører. Er jeg arabisk eller er jeg norsk? Kan jeg være begge deler, eller blir det for stor klæsj?

Det enkle svaret på dette er jo at jeg spenner over begge kulturer, og at jeg fungerer som en bro mellom to kulturer. Men hvordan fungerer dette i virkeligheten? Min opplevelse er at det ikke fungerer, i hvertfall ikke for meg.

Jeg giftet meg på TV. Med en norsk mann. Ikke nok med at jeg faktisk giftet meg på TV og hele Norge har sett det, men jeg giftet meg med en mann som ikke deler samme religion som min familie. Det er helt utenkelig at en jente med en religiøs muslimsk far gifter seg med en ikke muslimsk norsk mann. Men jeg gjorde det utenkelige. Sånn som jeg har gjort mange ganger før. Jeg trosset alt min familie stod for og gjorde det jeg ville. Jeg ville finne kjærligheten, og religionen skulle ikke stoppe meg.

Slike valg har jeg tatt gjennom hele mitt liv og oppvekst. Ikke så drastiske som å gifte meg på TV med noen jeg aldri har møtt før, men det er ikke langt unna. Jeg har gjort mye ting gjennom årene som min muslimske familie ikke aksepterer.

Jeg vokste opp i en flerkulturell familie og har måttet tilpasse meg mye for å passe inn både hjemme, og utenfor hjemmet. Jeg levde et dobbeltliv en periode. Jeg ville ikke gjøre familien misfornøyd, men jeg ville samtidig ikke skuffe meg selv med å ikke være den jeg var og ikke være meg selv.

 

 

Jeg har måttet kjempe en kamp for å få lov til å være den jeg er. Jeg flyttet til Norge da jeg gikk på barneskolen. Jeg har en finsk mamma og palestinsk pappa. Etter noen måneder i Norge begynte jeg å forstå at jeg ønsket ut av den kulturen og religionen som jeg vokste opp i. Jeg følte mye større tilhørighet til den «norske» kulturen, og jeg skulle ikke gi meg uten kamp.

Jeg sier ikke at det er den rette veien å gå, men valgene har tatt meg dit jeg er i dag. Og jeg er stolt av meg selv! Jeg har både en bachelor- og mastergrad, jeg har en fin jobb, og jeg har giftet meg med en fin mann som jeg skal ha barn med. Hadde jeg ikke tatt den kampen så hadde jeg ikke møtt Joakim.

Det er mye mer rundt dette med å vokse opp i to kulturer som jeg ønsker å fortelle dere, men det får komme senere. For nå så håper jeg dere setter pris på å bli litt kjent med meg og min bakgrunn.

Vær deg selv, uansett hvor du kommer fra ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

 

 

Forelska under press

God tirsdag ❤️

 

Det er helt fantastisk å være forelsket og å elske noen. Det gjør noe med en. Jeg har alltid trodd på at kjærlighet ikke kommer av seg selv. Det er en prosess og utvikler seg etter at man har gått gjennom mange oppturer, og nedturer, sammen. Å elske noen betyr at du ønsker å se dem vokse, du ser forbi deres feil, du ønsker å leve sammen med personen, og dere oppmuntrer og inspirerer hverandre til å bli deres beste selv. Og det er akkurat sånn jeg føler det for Joakim.

Men veien dit har ikke vært enkel. Å falle for Joakim under et så stort press som det vi var i var vanskelig, i hvert fall for meg. I de første fem ukene av vårt ekteskap hang den forventningen som en mørk sky over meg. Joakim ble allerede betatt den første dagen, mens jeg brukte litt lenger tid og ønsket å se om jeg kunne få dypere følelser for han enn den umiddelbare gode kjemien.

Ikke nok med at alle så at vi hadde veldig god kjemi og alle ønsket så inderlig at vi skulle falle for hverandre. Endelig matchet produksjonen et par som det så ut til å gå bra med! I tillegg var jo Joakim veldig åpen om hva han ønsket og hva han følte for meg. Det er flere klipp fra serien hvor Joakim både sier at han er forelsket i meg og at han vil ha barn med meg. Mens jeg på min side ville finne ut om jeg kunne være trygg med Joakim og om jeg kunne stole på han, og lette derfor ubevisst etter feil og ville finne en grunn til at det ikke skulle fungere mellom oss. Presset var rett og slett for stort.

 

❤️

 

Jeg ville ikke såre Joakim, og jeg ville ikke skuffe meg selv ved å ikke ha gitt forholdet en sjanse. Så jeg bestemte meg for å gi det en sjanse og gi oss den tiden vi trengte til å falle for hverandre. De fem ukene hvor vi ble filmet passerte, og vi kunne endelig puste litt ut og finne våre rutiner og leve et liv sammen. Vi har, og det er ingen hemmelighet, hatt våre utfordringer, men jeg tror helt ærlig ikke at vi hadde hatt det så fint som vi har det i dag uten disse nedturene. Etterhvert som tiden gikk skjønte jeg at jeg begynte å falle ordentlig for Joakim. Jeg begynte å bli ordentlig glad i han, og jeg ville dele livet mitt med han.

Jeg er virkelig glad for at jeg ikke bestemte meg for at ting ikke fungerte mellom oss. Det føles så riktig og naturlig mellom oss, and I wouldn´t have it any other way!

 

signature-fonts



Instagram HER

 

Å få barn på Løkka, hvor farlig er det egentlig?

God kveld ❤️

I det siste har det florert av negative kommentarer på diverse medier (spesielt på Kvinneguiden). Folk som ikke kjenner oss eller vet noen ting om oss, føler seg berettiget til å kritisere vårt valg av kjøp av leilighet. Det er VÅRT valg! Jeg vet jeg ikke burde bry meg og bare riste det av meg, men det går litt under huden på meg. Når det er sagt setter jeg uendelig stor pris på alle de hyggelige kommentarene jeg har fått ♡

 

 

Mye av kritikken går ut på at vi bor på bakkeplan, og at det er utrygt for babyen vår å vokse opp på Løkka. En ting som plutselig ble veldig viktig for oss er hvor vi skal bo, og vi ville gjerne finne en leilighet som det passet å få barn i. Vi både lette etter leilighet og kjøpte leilighet før vi ventet barn, men vi hadde i tankene at det kunne skje og ville ha en leilighet hvor det var enkelt å komme seg inn og ut med barnevogn osv. Et av mine ønsker var at jeg slapp å gå opp og ned lange trapper med barnevogn når den tid kommer.

For oss var valget lett – vi ønsket begge to å bo i byen hvor alt var tilgjengelig for oss. Det er ikke sånn at jeg har gitt Joakim et valg om at han MÅ flytte med meg til Løkka eller så blir det slutt. Det var sånn at vi tok et felles valg som voksne mennesker gjør, og begge hadde lyst til å bo sammen i byen.

Hver familie må ta sine valg basert på de tingene de synes er viktig. Selv har vi prioritert nærhet til jobb og tilgjengelighet til alt rundt oss. Det gir oss mer tid til hverandre og til barnet som kommer. Tenk på alle mulighetene vi har med barn i byen? Det tar oss 3 minutter til en stor og fin lekeplass i parken, det er flere barnehager rundt oss innen gangavstand, vi har døgnåpne butikker med kun noen hundre meters radius, og vi kan gå i hundre forskjellige retninger når vi skal gå tur med Cleo – istedenfor å gå den samme veien hver eneste gang. Og det viktigste av alt, vi trenger ikke å kjøre til butikken.

Vi har også tidligere sagt at vi mest sannsynlig kommer til å flytte ut av byen når ungen vår er stor nok til å begynne på skolen. Men hvem vet? Kanskje vi trives så godt her og blir? Ingenting er skrevet i stein. Og flytter vi, kan vi flytte ut av bygrensen og bosette oss i et koselig hus med liten hage. Men for nå, så bor vi i en leilighet vi trives veldig godt i, og det er vårt valg. Alle steder har sine gode og dårlige sider. Det viktige er at vi trives der vi bor og at vi er sammen.

 

 

Takk igjen for alle gode kommentarer ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

 

Er jeg egentlig gravid?!

God dag ❤️

Jeg husker dagen vi tok graviditetstesten utrolig godt. Vi kjøpte Clearblue sin graviditetstest, for den viser gravid/ikke gravid. Vi måtte ha det så tydelig som mulig, hvis ikke ville ikke Joakim tro på det. Den kvelden byttet vi på å le og gråte, eller Joakim gråt og jeg lo. Det skal mye til før jeg gråter, og det betyr ikke at jeg ikke har følelser eller var glad for at jeg var gravid, jeg er bare litt mer samlet enn Joakim. Den dagen ble jeg også bekymret for de neste 2 månedene. I følge diverse terminkalkulatorer var jeg allerede 4-5 uker på vei. Bekymringer om hvordan kroppen min ville takle svangerskapet, og om jeg kom til å spontanabortere var tilstede. Jeg bestemte meg fort for å legge alle bekymringer til side og si til meg selv: “uansett hvordan det går, så kommer det til å gå bra til slutt”. Jeg og Joakim hadde flere diskusjoner om hvorvidt vi skulle fortelle andre om graviditeten, spesielt før det hadde gått 12 uker og risikoen for spontanabort var lavere. Jeg var ganske bestemt på at det blir snakket altfor lite om spontanabort, og at jeg ville fortelle det til mine venner så jeg kunne få støtte i tilfelle det skulle gå galt.

 

 

Endelig var jeg over 12 uker på vei og gikk sakte men sikkert inn i andre trimester. Jeg følte meg plutselig litt tryggere og en slags ro falt over meg. Det føltes som et magisk øyeblikk du venter på og plutselig så er du der. Nå gikk bekymringen over fra “jeg er redd for spontanabort” til “jeg kjenner ikke så mye, er jeg egentlig gravid?”. Jeg har vært ekstremt heldig og ikke hatt noe særlig av de kjipe symptomene som følger med et svangerskap. Ja, jeg har vært litt ekstra trøtt, men det kan jo skyldes lite søvn og stress. Jeg har fått større pupper, men det kan jo skyldes litt for mye godteri og potetgull den siste tiden. Jeg har lagt på meg litt rundt magen, men alle buksene mine passer fortsatt og jeg ser ikke så “annerledes” ut enn før vi testet positiv. Jeg har litt vondt i hodet innimellom, men ikke så vondt at jeg ikke klarer å være på jobb og leve et vanlig liv. Hodepinen kan jo skyldes for lite vann. Jeg er ikke den flinkeste til å drikke vann.

Er jeg gravid? Det spørsmålet har jeg spurt meg selv mange ganger. Jeg husker Joakim spurte jordmoren da vi var på vår første kontroll “tar dere ikke en ekstra graviditetstest?”. Svaret var nei; hjemmetesten er sikker nok.

Nå er det 18 dager til vi skal på ultralyd på sykehuset. For hver dag som går så føles det enda lenger unna. Det er nesten så jeg ringer en privatklinikk for å bestille privat ultralyd. Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det; jeg har bestemt meg for å følge det offentlige tilbudet og fornuften i meg sier at jeg ikke har behov for “ekstra” hjelp, enda. Det eneste jeg vil ha er en sunn og frisk baby. Jeg må slutte å bekymre meg og stole på at babyen inni meg er sunn og har det bra – frem til noe annet er bevist. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde litt flere symptomer, men igjen, når jeg får se hjertet slå så kommer i hvertfall denne bekymringen til å gå over. Jeg har jo ikke hatt mensen siden januar, så jeg er nok gravid.

Alle kvinner er unike, og alle svangerskap er forskjellige. Jeg skal nyte min graviditet og håper du gjør det samme!

 

signature-fonts



Instagram HER