God fredag!

Om du har lest fødselshistorien min vet du at fødselen endte i keisersnitt. Det kan du lese om her. Fødselen varte altfor lenge og hver gang jeg snudde meg eller prøvde på en ny stilling for å få baby lenger ned i fødselskanalen, så økte pulsen til baby og jeg måtte legge meg ned igjen på ryggen. Og alle vet jo at å ligge stille i sengen på ryggen ikke hjelper så veldig på tyngdekraften… Så vi fikk henne rett og slett ikke lenger ned sånn at åpningen ble større og hun kunne komme ut naturlig. Vi prøvde iherdig i mange timer, men dessverre blir ikke ting alltid som man ønsker eller planlegger.

Legen kom derfor inn i fødestua og sa at nå tar vi av dryppet, og vi gjør klart til keisersnitt. Joakim og jeg skulle få litt tid til å samle oss, men siden operasjonsstua var ledig og det var vaktbytte rett etter ble jeg trillet ganske fort inn for å operere. Det kom som et sjokk og jeg skulle ønske vi fikk litt mer tid. Jeg hadde ikke tenkt tanken før at jeg skulle ta keisersnitt, og visste derfor svært lite om det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det tok ikke mange minuttene før hun var ute, og det var noen tøffe og veldig følelsesladede minutter. ALT arbeid jeg hadde lagt inn i forkant var bortkastet, føltes det ut som, og nå lå jeg der og de fikk henne ut på fem minutter. Hvorfor gikk jeg igjennom alt det slitet, tenker jeg nå.. Men det kunne ingen av oss vite i forkant og jeg takker helsepersonalet på sykehuset for all hjelp med å få henne ut.

Keisersnitt er en veldig omfattende operasjon der de skal kutte igjennom mye i buken for å komme til livmoren. Jeg vil nå dele med dere min opplevelse av tiden etterpå. Alle reagerer forskjellig på en operasjon, alle kropper er forskjellige og bruker sin tid på å komme seg etter en så stor operasjon.

Jeg kom meg fort til hektene etter operasjonen. Allerede i postoperativ avdeling, der jeg ble trillet inn etter operasjonen for å få tilbake følelse i bena, så gikk det fort. Joakim og jordmor kom med Ella til meg ca en time etter operasjonen. De la henne i senga ved siden av meg og jeg skulle gi henne mat. Da stod både jordmor og sykepleier klar for å snu meg til siden, men det trengte de ikke, for jeg hadde allerede fått tilbake alt av følelse i bena og klarte å bevege både tær og bein uten noen problemer. Litt ironisk, siden det eneste jeg klarte å fokusere på under operasjonen var om jeg noen gang kom til å få tilbake følelsene i bena igjen.

Ella og jeg fant tonen med en eneste gang, og hun tok brystet som en helt. Det gjorde meg så lykkelig for jeg hadde ikke lyst til å ikke få til ammingen, og om jeg ikke fikk til det ville det føles som enda et nederlag, slik som operasjonen gjorde på det tidspunktet.. Som sagt, dette er min opplevelse, og jeg sier ikke at å ta keisersnitt er at nederlag, men på det tidspunktet følte jeg at kroppen min ikke klarte å gjøre noen ting riktig og jeg ville bare ha en normal kropp som responderte normalt på rier.

Joakim tok med seg Ella ned på barselavdelingen på rommet vi fikk utdelt. Jeg begynte å få sterke smerter i operasjonssåret og fikk derfor både den ene og den andre pillen med smertestillende, og ble liggende og vente på at de skulle fungere. Jeg har ved flere tilfeller oppdaget at ved så sterke smerter så fungerer ikke piller så godt mot smerte hos meg, og jeg må ha det intravenøst. Heldigvis fikk jeg en ganske sterk dose intravenøst og smertene ble bedre. Jeg ble så trillet ned på barsel for å være sammen med min lille familie.

Når jeg prøver å tenke på hvordan det føles nå så er det veldig rart, for jeg husker svært lite av hvordan det var. Jeg husker at jeg lå i senga i nesten to dager. Den første dagen klarte jeg ikke å snu meg fra side til side, og jeg måtte ha hjelp til å reise meg opp og pusse tennene. Jeg følte meg helt hjelpesløs og jeg er utrolig takknemlig for at Joakim fikk lov til å være på rommet sammen med meg. Det var stille tider i barselavdelingen, og derfor ledig i senga ved siden av på rommet.

Dag 2 så klarte jeg å snu meg fra side til side på egenhånd, og jeg begynte å øve meg på å gå ut av senga alene, med enten Joakim eller jordmor foran meg så de kunne ta tak i meg hvis det ble for ille. Jeg klarte å gå ut av senga selv, men måtte få hjelp til å dusje da det var vondt å strekke seg og å bevege seg. De hadde dessuten tatt av kateteret og jeg fikk beskjed om at jeg måtte opp og tisse, selv om jeg ikke følte at jeg måtte. Dette fordi bedøvelsen gjør at man ikke alltid kjenner at man må på do.

Igjen, så ble smertene på et tidspunkt så sterke at jeg måtte ha smertestillende intravenøst. På dag 2 så begynte jeg likevel å komme meg og klarte å gå korte avstander frem og tilbake i gangen på avdelingen. Og enda lengre turer på dag 3, men jeg ble fort sliten og måtte hvile mye. Jeg var likevel i såpass god form på dag 3 at vi skulle få lov til å gå på hotellet. Eneste hinderet vi fikk var at Ella hadde gått ned litt for mye i vekt de første dagene. Selv om jeg ammet i herdig, fant vi ut at jeg ikke ammet ofte nok. Vi fikk heldigvis rom på hotellet til tross for dette og jordmor lagde en slagplan for ammingen. Jeg skulle amme, pumpe, og gi morsmelkerstatning hver tredje time.

På dag 4 hadde jeg nesten ikke noe vondt, men fortsatte å ta smertestillende hver sjette time, som anbefalt av legen. Ella hadde også gått opp mye i vekt fra dag 3 til 4 og vi var på rett vei. Utover dagen fikk vi sjekk av lege, både Ella og jeg, og vi fikk lov til å reise hjem.

Jeg har ikke merket så mye til operasjonen i etterkant, annet enn at jeg har vært hoven og rød på såret. Jeg hadde ikke vondt noe sted og jeg kunne bevege meg helt normalt. Det tok bare noen få dager før jeg følte meg som meg selv, og jeg kunne både løfte Ella og innta morsrollen nesten umiddelbart. Jeg følte meg heldig som kunne det. Det eneste som plagde meg var at jeg fikk streng beskjed om å ikke løfte noe tynge enn babyen de første 6 ukene. Og for å ikke utfordre skjebnen så spurte jeg om hjelp av Joakim hver gang det var noe. Det sitter langt inne hos meg å spørre om hjelp, så det var tøft. Det ble få turer ut de første 6 ukene, da jeg synes det var tungt å løfte med meg bilstol/vogn, og Joakim var på jobb så han kunne jo ikke hjelpe meg. Etter de første 6 ukene kjente jeg det veldig godt i ryggen da jeg begynte å løfte ting og begynte å gjøre ting som normalt. Ryggen min hadde blitt svekket av at jeg var så svak i rygg og mage, men nå føles det mye bedre og jeg merker at jeg har blitt sterkere i rygg og mage.

Jeg føler ofte at jeg ble fratatt muligheten til å føde naturlig. Jeg ville bli satt i gang fordi jeg var så lei og sliten av alt, men nå tenker jeg at det kanskje ikke var et riktig valg. Samtidig, tenker jeg ofte på hvor lenge jeg hadde gått gravid hvis jeg ikke ble satt i gang? Man hører jo historier om kvinner som går gravide i uker over termin og ungen til slutt kommer ut sliten og innskrumpa. Hadde det skjedd meg? Det kan jeg aldri vite. Det jeg vet er at hvis det blir et barn nummer to så vil jeg vente så lenge som overhodet mulig med å bli satt i gang (denne gangen ble jeg satt i gang på dag 9, maks er 11 dager), og krysse alt jeg har for at det blir en naturlig fødsel, da dette er en ting jeg absolutt vil oppleve.

Instagram HER – Snapchat HER

Nå har jeg endelig fått litt tid til å skrive resten av fødselshistorien min! Livet med en nyfødt baby er hektisk, og nå som Joakim er tilbake i jobb går dagene mine i ett. Akkurat slik jeg liker det.

Jeg avsluttet siste innlegg med at jeg fikk epidural og at jeg synes det var helt magisk. Jeg fikk endelig slappet av litt og puste litt ut, for på det tidspunktet kom riene med maks 1 minutts mellomrom og jeg fikk ikke hente meg inn igjen før det var på gang igjen. Epiduralen ga meg en liten pause, for kort tid senere hadde riene dabbet helt av og jordmor satte på drypp for å få i gang riene igjen.

Riene kom tilbake med stormskritt. De gikk inn i hverandre og jeg begynte å få veldig vondt igjen, til tross for epiduralen. Nå var det på tide å ta vannet, for jeg hadde endelig fått 4 cm åpning. Da jordmor skulle ta vannet, fant hun ut at det ikke var noe vann å ta og at magefølelsen min fra tidligere stemte. Vannet hadde gått tidligere den natta, selv om det ikke kom en stor pøl og det kom bare litt og litt. Det ble derfor enda viktigere at riene gjorde jobben sin og at hodet til baby kom lenger ned i fødselskanalen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg jobbet iherdig med riene og synes selv at jeg pustet meg fint igjennom dem. Vi prøvde litt forskjellige stillinger for å få hodet lenger ned, men uansett hvordan jeg flyttet på meg så økte pulsen til baby, så til slutt kunne jeg kun ligge på ryggen. Dessverre hjelper ikke tyngdekraften så mye når man kun ligger i senga, så vi håpet at riene selv kunne få baby lenger ned og åpningen større.

Det gikk noen timer, og ingen endring. Legen på vakt kom inn og ga beskjed om at hvis det ikke har utviklet seg om tre timer så måtte vi ta keisersnitt. Da var klokken halv elleve på tirsdag morgen. Jeg hadde på det tidspunktet fått lett feber og en liten infeksjon i kroppen, og vi måtte i tillegg passe på pulsen til baby.

Da jeg fikk den beskjeden så husker jeg at jeg tenkte at jeg virkelig håpet riene skulle være effektive de neste tre timene. Jeg skulle stå på og gjøre det jeg kan for å få til dette. Jordmor økte dryppet og riene kom enda tettere på, og de ble vondere og vondere. Det gikk et par timer og epiduralen sluttet helt å virke på høyre side, så jeg hadde veldig store smerter på høyre side. Det var en veldig rar følelse, men jeg pustet godt og var ved godt mot.

Tre timer gikk og jordmor sjekket åpningen igjen, men dessverre responderte kroppen min dårlig på riene og fortsatt hadde det ikke utviklet seg. 4 cm åpning enda og hodet var fortsatt ikke langt nok nede. Legen kom inn og det ble bestemt at jeg måtte operere. Vi fikk beskjed om at de skulle ta av dryppet, og vi kunne få litt tid på å samle oss og forberede oss på operasjonen.

Fem minutter senere var det ledig på operasjonssalen, og jeg ble trillet opp, med Joakim ved min side. Da vi kun fikk 5 minutter på oss på å forberede oss husker jeg at jeg var i en sjokktilstand og klarte ikke helt å tenke. Jeg hadde fortsatt rier da dryppet ikke hadde gått ut av kroppen, og jeg ble redd og stresset. Inni hodet mitt hadde jeg planlagt å føde naturlig, og jeg visste så lite om keisersnitt at det rett og slett kom som et sjokk. Likevel måtte jeg bare stole på legen og at han tok det riktige valget.

Oppe på operasjonssalen ble jeg flyttet til operasjonssengen. Jeg husker ingenting fra vi fikk beskjed om at operasjonssalen var ledig og til jeg ble flyttet over. Det svartnet litt for meg, men det jeg husker er at jeg satt på operasjonssengen og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse på meg. På denne tiden hadde jeg pågående rier, noe som var veldig merkelig og føltes veldig rart. Noen minutter senere mistet jeg følelsen i underkroppen og jeg klarte ikke å bevege verken tær eller bein. Jeg husker at jeg spurte legen om jeg noensinne kom til å få tilbake følelsen i beina, og han kunne bekrefte at det ville jeg. Jeg var livredd for å ikke kunne gå igjen og det stresset meg veldig.

Nå som jeg var bedøvet satte de i gang med operasjonen. Det var lagt et laken foran meg sånn at jeg ikke skulle se hva som foregikk. Joakim stod der sammen med meg og ventet spent. Alt gikk veldig fort og jeg kjente at legene romsterte i magen min, men det var absolutt ikke vondt. Det var bare veldig rart. Plutselig hører vi babygråt og jeg spør: “er det babyen vår?”. Så stresset som jeg var så skjønte jeg ikke at det var vår baby som gråt.

Vi fikk henne opp til oss og jeg husker at det eneste jeg klarte å tenke på det tidspunktet var bena mine. Jeg klarte ikke å forstå at babyen vår faktisk var ute. Jordmor tok med baby og Joakim for å vaske henne. Da skjønte jeg at det var vår baby og jeg så bort på utgangsdøra mens jeg hylgrein og ville at de skulle komme tilbake. De få minuttene de var borte føltes som år. Jeg ville bare ha tilbake babyen min. Så fort hun var tilbake så fikk jeg lukte på henne og se på henne. Hun var aldeles vakker og både Joakim og jeg gråt og gråt.

Jeg måtte bli sydd opp så Joakim tok med baby tilbake til fødestua der de opprinnelig hadde gjort alt klart for henne. Jeg ble sydd igjen og trillet til postoperativ avdeling for å hente meg inn. En time senere kom Joakim inn med baby Ella og jordmor, og Ella ble plassert på brystet mitt. Hun fant puppen i sekundet hun ble plassert oppå meg, og jeg følte at dette kommer jeg til å få til. Jeg begynte å få tilbake følelsen i bena mine igjen, og jeg hadde Ella på brystet. Hvor mye bedre kunne det bli, husker jeg at jeg tenkte. Operasjonen hadde gått fint og vår lille prinsesse var frisk og rask. Hun kom ut 52cm lang og veide hele 4170gram. Jeg var den stolteste mammaen som finnes der jeg lå med henne på brystet.

På det tidspunktet var alle smerter glemt. Den lange ventetiden var endelig over og jeg følte en slags lykkerus over at baby Ella endelig var her.

Joakim tok med seg Ella ned til barselavdelingen der de ventet på meg mens jeg fikk tilbake all følelse i bena. Det tok et par timer og jeg ble trillet ned til rommet vi skulle være på de neste dagene. Tiden frem til hjemreise skal jeg skrive om i neste innlegg.

Instagram HER – Snapchat HER

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så ble jeg og legen enige om å sette i gang fødselen 9 dager over termin hvis ingenting hadde skjedd. Dette var på en lørdag, og jeg hadde time for trivselskontroll på sykehuset på ettermiddagen. Joakim og jeg drar til sykehuset, og jeg blir tatt inn for en ny CTG måling der pulsen og aktiviteten til baby skal måles. Jeg satt der ganske lenge da pulsen hennes var litt ujevn, og hun gikk litt for fort opp i puls på korte perioder. Etter CTGen fikk vi komme inn til legen, og hun tok ultralyd for å sjekke at baby fortsatt hadde det bra, og det hadde hun. Legen sjekket hvor moden jeg var, og jeg var null moden. Så vi ble enige om at jeg skulle legges inn for igangsettelse av fødsel. Først tok vi en CTG til for å være på den sikre siden med pulsen til baby, og hun hadde heldigvis roet seg ned og CTGen viste at alt var normalt.

Jeg ble lagt inn på observasjonsposten for gravide, men dessverre viste det seg at det var litt hektisk på kvinneklinikken den kvelden, så jeg måtte vente med å bli satt i gang til dagen etter. Noe som for så vidt var helt greit, for nå følte jeg at det endelig skjedde noe. Ventetiden var snart over.

Dagen etter, på søndagen, sjekket de åpningen igjen, og ingen forandring. Det ble derfor bestemt at jeg skulle settes i gang med ballong. Ballongkateteret er et tynt rør som føres inn gjennom livmorhalsen, og plasseres rett innenfor, nederst i livmorhulen. Når det tynne røret er på plass (og først da) fylles ballongen med 50-60 ml vann. Ballongen skal lage et trykk inni livmormunnen så åpningen blir større, og kan derfor ikke gli ut igjen før det blir åpning. Målet er jo at ballongen skal falle ut av seg selv, men om den ikke gjør det blir den tatt ut etter 24 timer.

Ballongen gjorde at jeg fikk litt murringer i ryggen, og kjente de i 3-4 timer før de dabbet av. Jeg bestemte meg derfor å dra hjem for natten, og heller komme tilbake hvis noe skjedde i løpet av natten. Ingenting skjedde, så da dro vi dit på morgenen i stedet. 24 timer gikk og ballongen skulle dras ut. Jeg hadde fått 1-2 cm åpning, og jordmor var fast bestemt på å dra ut ballongen uten å tømme den først. Det var sinnsykt smertefullt. Jeg tror det var noe av det vondeste jeg har opplevd.

Siden ballongen ikke hadde gjort så mye, så startet jeg på en kur med modningspiller som jeg skulle svelge. Jeg fikk først en kl 12 på mandagen, så pille nr 2 kl 14, og så begynte jeg å få skikkelig rier, med veldig kort pause imellom hver rie. Så da sjekket jordmor åpningen etter noen timer, og riene hadde dessverre ikke gjort jobben sin. Så da fikk jeg enda en modningspille kl 18 og en kl 20, i tillegg til smertestillende da riene begynte å bli ordentlig vonde. Jeg hadde sendt Joakim hjem på det tidspunktet da han uansett ikke fikk lov til å sove der.

Riene ble tettere og tettere, og jeg hadde 5 rier på 10 minutter. De ble vondere og vondere, og rundt 22-23 så var de så vonde at jeg gråt av smerte. Jeg kunne ikke puste og jeg hadde det helt forferdelig. Jeg hadde en sinnsykt god og snill jordmor som passet på meg, og hun satt og holdt meg i hånda i en lang stund. Hun prøvde også å tøye åpningen for å få litt fortgang i sakene. Plutselig kjente jeg at det ble litt vått i trusa, men jordmor mente at det bare var utflod. Magefølelsen min sa at det var vannet som gikk, selv om det ikke var en stor pøl og det var bitte litt som kom ut.

Et par timer senere hadde jeg fått 3-4 cm åpning og fødeavdelingen ville endelig ta meg imot. Jeg hadde så sterke smerter at jeg gledet meg til å komme på fødestua og få epidural. Jeg har aldri fått epidural før, men jeg hadde hørt mye om det, og med de smertene jeg hadde så måtte jeg bare ha det. Jeg ringte Joakim og ba han komme. Et kvarter senere var han på fødestua sammen med meg, og anestesilegen var innom og ga meg epidural. Det var altså helt magisk og jeg kunne endelig puste litt.

Instagram HER – Snapchat HER