FRA RIER TIL SPINALBEDØVELSE

Nå har jeg endelig fått litt tid til å skrive resten av fødselshistorien min! Livet med en nyfødt baby er hektisk, og nå som Joakim er tilbake i jobb går dagene mine i ett. Akkurat slik jeg liker det.

Jeg avsluttet siste innlegg med at jeg fikk epidural og at jeg synes det var helt magisk. Jeg fikk endelig slappet av litt og puste litt ut, for på det tidspunktet kom riene med maks 1 minutts mellomrom og jeg fikk ikke hente meg inn igjen før det var på gang igjen. Epiduralen ga meg en liten pause, for kort tid senere hadde riene dabbet helt av og jordmor satte på drypp for å få i gang riene igjen.

Riene kom tilbake med stormskritt. De gikk inn i hverandre og jeg begynte å få veldig vondt igjen, til tross for epiduralen. Nå var det på tide å ta vannet, for jeg hadde endelig fått 4 cm åpning. Da jordmor skulle ta vannet, fant hun ut at det ikke var noe vann å ta og at magefølelsen min fra tidligere stemte. Vannet hadde gått tidligere den natta, selv om det ikke kom en stor pøl og det kom bare litt og litt. Det ble derfor enda viktigere at riene gjorde jobben sin og at hodet til baby kom lenger ned i fødselskanalen.

Jeg jobbet iherdig med riene og synes selv at jeg pustet meg fint igjennom dem. Vi prøvde litt forskjellige stillinger for å få hodet lenger ned, men uansett hvordan jeg flyttet på meg så økte pulsen til baby, så til slutt kunne jeg kun ligge på ryggen. Dessverre hjelper ikke tyngdekraften så mye når man kun ligger i senga, så vi håpet at riene selv kunne få baby lenger ned og åpningen større.

Det gikk noen timer, og ingen endring. Legen på vakt kom inn og ga beskjed om at hvis det ikke har utviklet seg om tre timer så måtte vi ta keisersnitt. Da var klokken halv elleve på tirsdag morgen. Jeg hadde på det tidspunktet fått lett feber og en liten infeksjon i kroppen, og vi måtte i tillegg passe på pulsen til baby.

Da jeg fikk den beskjeden så husker jeg at jeg tenkte at jeg virkelig håpet riene skulle være effektive de neste tre timene. Jeg skulle stå på og gjøre det jeg kan for å få til dette. Jordmor økte dryppet og riene kom enda tettere på, og de ble vondere og vondere. Det gikk et par timer og epiduralen sluttet helt å virke på høyre side, så jeg hadde veldig store smerter på høyre side. Det var en veldig rar følelse, men jeg pustet godt og var ved godt mot.

Tre timer gikk og jordmor sjekket åpningen igjen, men dessverre responderte kroppen min dårlig på riene og fortsatt hadde det ikke utviklet seg. 4 cm åpning enda og hodet var fortsatt ikke langt nok nede. Legen kom inn og det ble bestemt at jeg måtte operere. Vi fikk beskjed om at de skulle ta av dryppet, og vi kunne få litt tid på å samle oss og forberede oss på operasjonen.

Fem minutter senere var det ledig på operasjonssalen, og jeg ble trillet opp, med Joakim ved min side. Da vi kun fikk 5 minutter på oss på å forberede oss husker jeg at jeg var i en sjokktilstand og klarte ikke helt å tenke. Jeg hadde fortsatt rier da dryppet ikke hadde gått ut av kroppen, og jeg ble redd og stresset. Inni hodet mitt hadde jeg planlagt å føde naturlig, og jeg visste så lite om keisersnitt at det rett og slett kom som et sjokk. Likevel måtte jeg bare stole på legen og at han tok det riktige valget.

Oppe på operasjonssalen ble jeg flyttet til operasjonssengen. Jeg husker ingenting fra vi fikk beskjed om at operasjonssalen var ledig og til jeg ble flyttet over. Det svartnet litt for meg, men det jeg husker er at jeg satt på operasjonssengen og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse på meg. På denne tiden hadde jeg pågående rier, noe som var veldig merkelig og føltes veldig rart. Noen minutter senere mistet jeg følelsen i underkroppen og jeg klarte ikke å bevege verken tær eller bein. Jeg husker at jeg spurte legen om jeg noensinne kom til å få tilbake følelsen i beina, og han kunne bekrefte at det ville jeg. Jeg var livredd for å ikke kunne gå igjen og det stresset meg veldig.

Nå som jeg var bedøvet satte de i gang med operasjonen. Det var lagt et laken foran meg sånn at jeg ikke skulle se hva som foregikk. Joakim stod der sammen med meg og ventet spent. Alt gikk veldig fort og jeg kjente at legene romsterte i magen min, men det var absolutt ikke vondt. Det var bare veldig rart. Plutselig hører vi babygråt og jeg spør: “er det babyen vår?”. Så stresset som jeg var så skjønte jeg ikke at det var vår baby som gråt.

Vi fikk henne opp til oss og jeg husker at det eneste jeg klarte å tenke på det tidspunktet var bena mine. Jeg klarte ikke å forstå at babyen vår faktisk var ute. Jordmor tok med baby og Joakim for å vaske henne. Da skjønte jeg at det var vår baby og jeg så bort på utgangsdøra mens jeg hylgrein og ville at de skulle komme tilbake. De få minuttene de var borte føltes som år. Jeg ville bare ha tilbake babyen min. Så fort hun var tilbake så fikk jeg lukte på henne og se på henne. Hun var aldeles vakker og både Joakim og jeg gråt og gråt.

Jeg måtte bli sydd opp så Joakim tok med baby tilbake til fødestua der de opprinnelig hadde gjort alt klart for henne. Jeg ble sydd igjen og trillet til postoperativ avdeling for å hente meg inn. En time senere kom Joakim inn med baby Ella og jordmor, og Ella ble plassert på brystet mitt. Hun fant puppen i sekundet hun ble plassert oppå meg, og jeg følte at dette kommer jeg til å få til. Jeg begynte å få tilbake følelsen i bena mine igjen, og jeg hadde Ella på brystet. Hvor mye bedre kunne det bli, husker jeg at jeg tenkte. Operasjonen hadde gått fint og vår lille prinsesse var frisk og rask. Hun kom ut 52cm lang og veide hele 4170gram. Jeg var den stolteste mammaen som finnes der jeg lå med henne på brystet.

På det tidspunktet var alle smerter glemt. Den lange ventetiden var endelig over og jeg følte en slags lykkerus over at baby Ella endelig var her.

Joakim tok med seg Ella ned til barselavdelingen der de ventet på meg mens jeg fikk tilbake all følelse i bena. Det tok et par timer og jeg ble trillet ned til rommet vi skulle være på de neste dagene. Tiden frem til hjemreise skal jeg skrive om i neste innlegg.



Instagram HER – Snapchat HER

IGANGSETTELSE AV FØDSEL

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så ble jeg og legen enige om å sette i gang fødselen 9 dager over termin hvis ingenting hadde skjedd. Dette var på en lørdag, og jeg hadde time for trivselskontroll på sykehuset på ettermiddagen. Joakim og jeg drar til sykehuset, og jeg blir tatt inn for en ny CTG måling der pulsen og aktiviteten til baby skal måles. Jeg satt der ganske lenge da pulsen hennes var litt ujevn, og hun gikk litt for fort opp i puls på korte perioder. Etter CTGen fikk vi komme inn til legen, og hun tok ultralyd for å sjekke at baby fortsatt hadde det bra, og det hadde hun. Legen sjekket hvor moden jeg var, og jeg var null moden. Så vi ble enige om at jeg skulle legges inn for igangsettelse av fødsel. Først tok vi en CTG til for å være på den sikre siden med pulsen til baby, og hun hadde heldigvis roet seg ned og CTGen viste at alt var normalt.

Jeg ble lagt inn på observasjonsposten for gravide, men dessverre viste det seg at det var litt hektisk på kvinneklinikken den kvelden, så jeg måtte vente med å bli satt i gang til dagen etter. Noe som for så vidt var helt greit, for nå følte jeg at det endelig skjedde noe. Ventetiden var snart over.

Dagen etter, på søndagen, sjekket de åpningen igjen, og ingen forandring. Det ble derfor bestemt at jeg skulle settes i gang med ballong. Ballongkateteret er et tynt rør som føres inn gjennom livmorhalsen, og plasseres rett innenfor, nederst i livmorhulen. Når det tynne røret er på plass (og først da) fylles ballongen med 50-60 ml vann. Ballongen skal lage et trykk inni livmormunnen så åpningen blir større, og kan derfor ikke gli ut igjen før det blir åpning. Målet er jo at ballongen skal falle ut av seg selv, men om den ikke gjør det blir den tatt ut etter 24 timer.

Ballongen gjorde at jeg fikk litt murringer i ryggen, og kjente de i 3-4 timer før de dabbet av. Jeg bestemte meg derfor å dra hjem for natten, og heller komme tilbake hvis noe skjedde i løpet av natten. Ingenting skjedde, så da dro vi dit på morgenen i stedet. 24 timer gikk og ballongen skulle dras ut. Jeg hadde fått 1-2 cm åpning, og jordmor var fast bestemt på å dra ut ballongen uten å tømme den først. Det var sinnsykt smertefullt. Jeg tror det var noe av det vondeste jeg har opplevd.

Siden ballongen ikke hadde gjort så mye, så startet jeg på en kur med modningspiller som jeg skulle svelge. Jeg fikk først en kl 12 på mandagen, så pille nr 2 kl 14, og så begynte jeg å få skikkelig rier, med veldig kort pause imellom hver rie. Så da sjekket jordmor åpningen etter noen timer, og riene hadde dessverre ikke gjort jobben sin. Så da fikk jeg enda en modningspille kl 18 og en kl 20, i tillegg til smertestillende da riene begynte å bli ordentlig vonde. Jeg hadde sendt Joakim hjem på det tidspunktet da han uansett ikke fikk lov til å sove der.

Riene ble tettere og tettere, og jeg hadde 5 rier på 10 minutter. De ble vondere og vondere, og rundt 22-23 så var de så vonde at jeg gråt av smerte. Jeg kunne ikke puste og jeg hadde det helt forferdelig. Jeg hadde en sinnsykt god og snill jordmor som passet på meg, og hun satt og holdt meg i hånda i en lang stund. Hun prøvde også å tøye åpningen for å få litt fortgang i sakene. Plutselig kjente jeg at det ble litt vått i trusa, men jordmor mente at det bare var utflod. Magefølelsen min sa at det var vannet som gikk, selv om det ikke var en stor pøl og det var bitte litt som kom ut.

Et par timer senere hadde jeg fått 3-4 cm åpning og fødeavdelingen ville endelig ta meg imot. Jeg hadde så sterke smerter at jeg gledet meg til å komme på fødestua og få epidural. Jeg har aldri fått epidural før, men jeg hadde hørt mye om det, og med de smertene jeg hadde så måtte jeg bare ha det. Jeg ringte Joakim og ba han komme. Et kvarter senere var han på fødestua sammen med meg, og anestesilegen var innom og ga meg epidural. Det var altså helt magisk og jeg kunne endelig puste litt.



Instagram HER – Snapchat HER

DEN SISTE TIDEN SOM GRAVID

Dere som har fulgt meg på instagram har fått daglige oppdateringer om hvordan det har gått den siste tiden som gravid. Noen dager har vært gode, andre dager har vært dårlige. Hovedsakelig så hadde jeg en lang ventetid hvor jeg slet med å slå meg helt til ro.

Jeg gikk ut i permisjon den 17. oktober og hadde termin den 8. november. Altså gikk jeg ut i permisjon tre uker før termin. Jeg jobbet 50% i noen uker før dette, mest for å ikke slite meg ut da jeg har problemer med å si nei og jobber gjerne mye mer enn jeg må. Første uken i permisjon synes jeg det var godt å ha tid til å gjøre andre ting og bare tenke på Sara. Jeg hadde all verdens tid til å vare på meg selv og jeg både farget håret og fikset neglene den uken. Formen min var super og jeg gikk derfor også mye turer med Cleo.

Uke nr 2 i permisjonen var litt verre. Formen var fortsatt super (det har den vært hele svangerskapet), men hodet mitt begynte å bli lei. Jeg var ikke lei av å gå gravid, men jeg var lei av å vente. Jeg var lei av å ikke ha noe å gjøre. Jeg var lei av å føle at livet mitt var satt på vent. At det kom til å endre seg drastisk men at jeg ikke hadde kontroll over når den endringen kom til å skje eller hvordan.

Jeg liker å ha kontroll og jeg elsker å planlegge ting i forkant, men her kunne jeg ikke planlegge noe som helst. Hvordan ville fødselen starte? Kom vannet til å gå først? Eller ville den starte med rier? Kom jeg i det hele tatt til å forstå at jeg hadde rier hvis fødselen startet med rier? Det var slike tanker som gikk og plagde meg. I tillegg fikk jeg beskjed om å slappe av mye og hvile, men jeg var jo i så god form, så jeg kunne jo bare gjøre det jeg hadde energi til? Jeg visste jo ikke hva det var jeg måtte slappe av for.

I tillegg har jeg delt med mine følgere på instagram mine tanker om hvordan det faktisk er å gå hjemme og ikke føle at man bidrar i samfunnet. Jeg kunne helt sikkert ha jobbet ut til fødselen, men jeg var i permisjon og det føltes litt “meningsløst” å bare sitte på rompa og ikke bidra slik jeg alltid har gjort. Jeg har alltid hatt noe å holde hendene mine opptatte med. Enten det er å studere (jeg har både en bachelorgrad og en mastergrad) eller å jobbe. Jeg har jobbet siden jeg var 15 år og alltid trivdes med å ha et sted å gå til der jeg kan bidra med mitt. Plutselig hadde jeg det ikke lenger og jeg kunne gå hjemme og vente på at Joakim kom hjem fra jobb. Jeg vet det høres ut som et skikkelig i-lands problem, men for en som aldri har “vært hjemme” eller vært noe særlig syk opp igjennom årene, så er det tøft å plutselig ikke ha noe å gjøre.

Tiden gikk uansett og terminen kom, men ingen baby. Jeg hadde fått en dato å forholde meg til, og jeg håpet jo at baby Ella skulle komme rundt termin. Gjerne et par dager over, det hadde ikke gjort noe, men i hvert fall rundt termin. Jeg var på kontroll hos jordmor tre dager etter termin og hun mente at fødselen kunne starte når som helst, at hodet var “noenlunde” festet, men at magefølelsen min om at det kom til å ta noen dager til mest sannsynlig stemte. Jeg hadde en ekstrem magefølelse på at baby Ella ikke hadde tenkt seg ut på en stund. Noe sa meg at hun trivdes altfor i magen. Jeg hadde absolutt ingen tegn til noen som helst fødsel, og jeg følte at jeg var i altfor god form til å skulle føde de nærmeste dagene. Jeg sier ikke at man må være i dårlig form for å føde, men kroppen oppførte seg absolutt ikke som om det var noe fødsel på gang. Hvis dere skjønner?

Jeg ble sendt til trivselskontroll (overtidskontroll) på sykehuset på dag 6 over termin. Der kunne legen bekrefte at fødselen ikke var på gang, jeg hadde så vidt noen kynnere og jeg ble sendt hjem igjen med ny time 9 dager over termin. På den første kontrollen 6 dager over satt jeg med CTG (målte puls til baby og kynnere/rie aktivitet), og tok utvendig ultralyd. På ultralyden fikk vi vite at baby Ella hadde det veldig godt i magen, og var estimert til ca 3450g (med 400g +/- margin). Jeg snakket også med legen og vi ble enige sammen om å sette i gang på dag 9 over termin hvis ingenting hadde skjedd av seg selv. Jeg var utrolig lei og sliten av å måtte jobbe med hodet hele tiden, at jeg trodde jeg skulle gå på veggen.

På trivselskontrollen 9 dager over termin var det fortsatt ingen forandring, og legen bestemte seg for å sette i gang fødselen.

I neste innlegg vil jeg dele med dere prosessen med igangsettelsen og hvordan jeg opplevde det.

 



Instagram HER – Snapchat HER

HVORFOR HAR JEG IKKE BLOGGET PÅ SÅ LENGE?

Jeg har fått veldig mange spørsmål om hvorfor jeg ikke har blogget på så lenge og om jeg har lagt ned bloggen og om jeg kommer til å fortsette å blogge. Det ærlige svaret er at jeg ikke vet.

Jeg er en person som ofte vil prestere godt i alt jeg gjør, og hvis jeg føler at jeg ikke helt klarer å prestere så gnager det på meg. Jeg følte på et tidspunkt at bloggen ble enda et område jeg måtte prestere i, og når jeg ikke helt fikk det til eller oppdaterte bloggen med meningsfulle innlegg ofte nok så mistet jeg motivasjonen. Jeg elsker å skrive og synes det er utrolig trist at motivasjonen ble borte, så jeg håper og krysser fingrene for at den sakte men sikkert kommer tilbake. Bloggen har bidratt til at jeg både har utviklet meg som person og lært utrolig mye om meg selv, ved å bruke den som en plattform til å reflektere over hva som skjer i hverdagen min og hvordan jeg kan gjøre ting bedre. Den har også, som jeg har fortalt tidligere, hjulpet Joakim med å forstå meg bedre da jeg synes det er lettere å skrive ned tanker og følelser enn å snakke om dem. Derfor ønsker jeg ikke å legge ned bloggen helt.

Nå som jeg har blitt mamma vet jeg at det vil bli mindre tid til å drive med blogg og andre sosiale plattformer, men jeg vil gjerne, sakte men sikkert, begynne å skrive igjen. I mellomtiden vil jeg takke alle dere som har klikket dere inn her til tross for at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge. Jeg håper dere har forståelse for at ting går opp og ned noen ganger!

 

 

Den siste måneden i svangerskapet ble en lang måned, og ventetiden dro veldig ut. Jeg vil gjerne dele mine tanker om den siste tiden som gravid og min fødselshistorie med dere, så dette vil komme i et eget innlegg om et par dager.



Instagram HER – Snapchat HER

GRAVIDOPPDATERING UKE 37 (36+0)

Nå nærmer det seg virkelig! Både Joakim og jeg begynner det å kjenne det, og jeg føler en slags ro over kroppen samtidig som jeg er veldig nysgjerrig på hvordan fødselen vil foregå og hva som vil skje. Jeg begynner å bli veldig utålmodig og vil bare møte henne og se hvordan hun ser ut! Likevel kan hun godt få holde seg inne i et par uker til så hun har litt ekstra fett på kroppen når hun kommer ut.

Termindato: 8. november 2019. En måned igjen!

Dager igjen av svangerskapet: 31 dager.

Kjønn: Jente.

Navn på baby: Ella.

Størrelse på baby: Baby er cirka 44 centimeter lang og veier rundt 2800-3000 gram. Det er i de siste ukene hun skal legge på seg mye, ca 200 gram i uken. Er spent på hvor stor hun er når hun kommer.

Forandringer på kroppen: Magen har vokst igjen! Men jeg føler meg fin og vakker som gravid.

Liv i magen: Jeg tror baby kommer til å komme ut med verdens lengste bein, for hun ligger med rompa langt ut på høyre side og føttene langt ut på venstre side.

Formen min: Formen min er ganske fin. En ting jeg har merket er at jeg ikke kan spise i så store mengder for da blir jeg ordentlig dårlig og må ligge i senga i noen timer før magen roer seg. Jeg har også kjent på noen ubehagelig “menssmerter” så kroppen gjør seg vel klar til fødsel.

Søvn: Søvnen min er fortsatt ikke plaget av tissetrang, men jeg sover mye lettere likevel og våkner av de minste tingene.

Cravings: Jeg har ikke hatt lyst på de store greiene i det siste.

Vektøkning: Jeg har gått opp ca. 13-14 kilo, og føler meg frisk og fin.

Fødebag: Vi er et par som tar ting litt som de kommer, og har ikke tenkt så mye på fødebagen. Jeg har faktisk nå tatt frem selve vesken jeg skal bruke! Og fått vasket de aller fleste babyklærne vi har så jeg kan pakke med meg noen. Men – denne uken skal vi sørge for å få pakket den. Tips til hva som MÅ med og hva vi kan droppe? Vi bor jo nærme sykehuset, så om det skulle være noe kan jo Joakim alltid kjøre hjem og hente. Eller han kan gå i butikken hvis jeg plutselig får lyst på en type kjeks eller sjokolade.

Innkjøp: Vi har alt vi trenger og om hun skulle komme nå hadde jeg ikke blitt stresset.

Neste kontroll: Hos jordmor 23. oktober. Vi var på svangerskapskontroll hos jordmor i går, og hun kunne bekrefte at blodtrykket var supert og at baby ligger godt med hodet ned, rompa ut ved høyre ribbein og bena strekt mot venstre side.

Andre tanker: Det har vært mye som har skjedd i hodet mitt i det siste. Jeg har noen ganger vært usikker på om jeg er klar for mammarollen, og så har jeg i tillegg tenkt mye på hvordan det blir å få et barn hjem som man skal ta vare på og rette 100% oppmerksomheten mot. Jeg tror det er vanlig å ha slike tanker, men jeg er glad jeg har en støttende mann som klarer å roe meg og som virkelig har troa på meg. En annen ting er at jeg vet jeg har oppdatert bloggen altfor sjeldent i det siste. Jeg har følt litt på at bloggen har blitt litt mye på toppen av alt, så jeg har nedprioritert den. Jeg går ut i permisjon i neste uke og da har jeg mer tid til å oppdatere. Takk til dere faste følgere ♡



Instagram HER – Snapchat HER

ER JEG KLAR FOR Å BLI MAMMA?

Jo nærmere jeg kommer termin, jo mer begynner jeg å tenke på dette. Er jeg egentlig klar for å bli mamma? Skal jeg virkelig bli mamma? Er jeg klar for denne utfordringen? Samtidig som det virker så utrolig langt unna, så kjenner jeg på meg at det nærmer seg og at jeg vet lite om hva jeg går til. Jeg har vært utrolig avslappet i svangerskapet og tenkt at jeg og Joakim fikser dette sammen. Jeg har jo alltid ønsket å få barn, men jeg har kanskje aldri skjønt hva det innebærer. Misforstå meg rett – jeg vet at det er en tøff utfordring og at livet vil endre seg totalt. De siste par dagene har jeg likevel begynt å tenke på om dette er noe jeg klarer, eller om jeg er klar for det.

Jeg leste et sted at i de siste ukene før fødsel så øker hormonnivåene i kroppen. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det kan jo hende det har skjedd med meg og at jeg derfor begynner å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før i svangerskapet. Jeg vil bare fortsette å være avslappet og ta ting som det kommer, for det er jo det som funker for meg og min personlighet!

En av de tingene jeg gleder meg mest til med å bli mamma er å kjenne på at en liten baby er så avhengig av meg. Jeg gleder meg til å kjenne på det ansvaret og vite at jeg er så viktig for en annen person. Men har jeg tatt meg vann over hodet? Kommer jeg til å synes det er for mye ansvar? Å ta ansvar for en baby er å ta vare på alle dens behov, og ikke minst oppdra den til å bli et ansvarlig individ. Jeg ønsker jo at min datter skal få gode verdier og vokse opp til å bli et godt menneske. Å oppdra et barn er et stort ansvar. Datteren vår sin fremtid avhenger av hvilke verdier vi lærer henne og hvordan vi tar vare på henne.

Det jeg har skjønt er at man aldri kan bli helt klar for å bli forelder, før man faktisk blir det. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg hvordan det er å være mamma før jeg faktisk holder babyen min i armene mine Jeg tror virkelig ikke baby kommer før om noen uker, men hun kan jo i prinsipp komme til verden når som helst. Jeg har alltid kastet meg ut i ting og stolt på meg selv og min evne til å takle ting, men shit så redd jeg er. Jeg aner ikke hvordan man holder en nyfødt engang!

Det positive er at både Joakim og jeg er stabile og sterke mennesker som tåler mye motgang. Vi har god økonomi og gode verdier. Så selv om jeg nå sitter og tenker på om jeg faktisk er klar for dette, så må jeg faktisk bare bli klar for det. Om ikke nå, så når baby kommer. Frem til da skal jeg prøve å nyte tiden med baby og liv i magen, for plutselig har livet vårt snudd seg på hodet og vi har en ny sjef i hus.

Tenk at vår nye sjef ligger i magen min ♡



Instagram HER – Snapchat HER

GRAVIDOPPDATERING UKE 36 (35+0)

Åj som tiden flyr! Nå er det bare litt over fem uker til termin, og om du er gravid som meg så kjenner du deg sikkert litt utålmodig og har veldig lyst til å møte og bli kjent med lille nurket du har i magen. Jeg er i hvert fall utrolig spent på å se hvem det er jeg bærer på og hvordan person hun er!

Termindato: 8. november 2019.

Dager igjen av svangerskapet: 38 dager.

Kjønn: Jente.

Navn på baby: Ella.

Størrelse på baby: Baby er cirka 43 centimeter langt og veier rundt 2600 gram.

Forandringer på kroppen: Magen har ikke vokst så mye de siste par ukene, og puppene har holdt seg stabile siden de vokste i de første tre månedene. Så det er deilig. Jeg håper ikke de vokser noe særlig mer.

Liv i magen: Det er mye liv i magen! Jeg merker at det er trangt der inne, og nå kan jeg til og med kjenne konturene av kroppsdeler. Helt fascinerende! Jeg kjente også hikking for første gang denne uken. Det var veldig rart!

Formen min: Jeg har begynt å bli tung og i dag er første gangen jeg ville ta heisen istedenfor å ta trappa.

Søvn: Jeg sover godt annenhver natt.

Cravings: Ingen store cravings denne uken.

Vektøkning: Jeg veide meg hos legen i forrige uke og da hadde jeg ikke gått opp noe mer enn sist jeg veide meg. Jeg er ikke bekymret for det i det hele tatt, da jeg trygg på at baby har det bra.

Innkjøp: Nå har vi nesten alt på plass, både av barneutstyr og til barnerommet! Det er så deilig å være ferdig så vi nå bare kan slappe av og nyte tiden fremover.

Neste kontroll: Hos jordmor 7.oktober. Da skal vi sjekke hvordan baby ligger (jeg er sikker på at hun fortsatt ligger med hodet ned slik hun gjorde hos legen i forrige uke), og så skal vi høre på hjertelyd, og sjekke blodtrykk og urin. Vi skal også snakke om fødsel og tiden etter fødsel, med hjemmebesøk av jordmor og helsesykepleier.

Andre tanker: 99 prosent av barn som fødes i uke 35, vil overleve. Jeg ønsker likevel at hun skal holde seg inne i minst to uker til, så hun ikke er prematur når hun kommer. Vi gleder oss enormt til å få møte henne! Formen min er heldigvis fortsatt veldig bra, og jeg er oppegående og orker mye. Likevel gleder jeg meg til å gå 100% ut i permisjon om ca to uker. Sove lenge, ligge på sofaen, og bare slappe av.



Instagram HER – Snapchat HER

MIN HISTORIE

Jeg snappet for kontoen Jovialemammaer i går. Hver gang jeg har snappet der så er det flere som har spurt meg om min bakgrunn og hvor jeg kommer fra. Hver gang så har jeg svart at jeg kommer fra Oslo og at jeg er vokst opp på Grorud, men flyttet hjemmefra da jeg var rundt 18. I går valgte jeg å dele hele sannheten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg orket å dele noe om min bakgrunn, for det har vært tøft for meg å akseptere det selv, men i går bestemte jeg meg for å dele min historie.

Som dere har fått et innblikk i tidligere, så er min mor fra Finland og far er fra Palestina. Jeg flyttet fra Dubai til Norge da jeg var 9-10 år, og brukte mye tid på å tilpasse meg både kulturen og levemåten her i Norge. Sakte men sikkert så følte jeg meg veldig integrert. Så integrert at jeg følte meg som en del av den norske kulturen. Jeg følte plutselig en slags tilhørighet, litt som om jeg hadde funnet min plass.

I årene som kom var jeg både rebelsk og opprørsk, og ville vise verden hvor jeg stod og hvem jeg var. Jeg har alltid vært den personen som har snakket høyest om mine meninger og som har stått lengt frem og vist frem hvem jeg er. Min psykolog i tenårene pleide alltid å kalle meg for Jeanne D´arc (en nasjonal heltinne i Frankrike på 1400-tallet som stod opp for det hun mente var riktig).

Jeg har aldri vært redd for konflikt, eller for å bli snakket dårlig om. Mine verdier har alltid bestått i at man skal være et godt medmenneske, samme hva du heter, hvor du kommer fra, hvilken religion du har, og hvilken legning du har. Jeg har alltid bare vært meg selv, og har prøvd å være et så godt menneske som mulig, og om noen har følt seg krenket av det så er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg har selvfølgelig feilet på veien, men har så godt jeg har kunnet lære av det og bli et bedre menneske.

Jeg delte i går at jeg dessverre ikke har fått så mye støtte fra min far i mine valg. Mine valg har bestått av å kjempe for meg selv og for min identitet. Jeg har villet vise verden at hvis man jobber hardt nok så kan man skape sin egen lykke. Dette har ikke alltid falt i god smak hos noen, og helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om det nå. Jeg har brukt mange år på å akseptere at det er slik det er, og jeg har brukt mange år på å akseptere meg selv for den personen jeg er. Likevel ønsker jeg å være åpen om den kampen jeg har kjempet, fordi jeg vet at, uavhengig av religion og kultur, så finnes det så mange med et dårlig forhold til enten en eller begge sine foreldre eller noen andre i sin familie. Jeg vil gi oss en stemme.

Jeg vil vise at det går an å bli lykkelig. Det går an å ta egne valg, og å bestemme over sitt eget liv. Jeg lever dette livet mitt kun for meg, og ingen andre. Og jeg setter uendelig stor pris på de som faktisk støtter meg, og som ser det gode i meg. Jeg har lenge vært flau over min bakgrunn, men jeg har innsett det siste året at det absolutt ikke er noe å være flau over. Det er jo nettopp min historie som har gjort meg til den jeg er!

Nå som jeg straks skal bli mamma selv, har det vært ekstremt viktig for meg å finne noen med like verdier og som står for det samme jeg står for. Derfor funket faktisk matchingen til Gift ved første blikk ekspertene. De fant en person for meg som delte mine verdier og som visste hva det betød å ha hatt det tøft i livet. De fant en person som jobber for det han vil ha, og som jobber for å skape sin lykke. Sammen har vi jobbet for å komme dit vi er i dag. Joakim har hjulpet meg mye med å takle alt det vanskelige det siste året. Han har ikke alltid vært enig i mine valg eller ting jeg har gjort, men han har støttet meg og stått opp for meg. Nettopp derfor tror jeg vi kommer til å bli gode foreldre som vil føre disse verdiene videre.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men med deres støtte tør jeg å snakke om baksiden også. Tusen takk til alle dere som har sendt gode ord til meg, og som har støttet meg i mitt valg å være åpen og å dele sårbare ting ♡



Instagram HER – Snapchat HER

JEG ER OFFISIELT HØYGRAVID!

God søndag!

Tenk at tiden har gått så fort og at jeg i dag er offisielt høygravid. Det er kun 40 dager igjen til termin, og nedtellingen kan på alvor starte. Jeg kjenner godt at det har blitt trangt i magen min for lille baby. Hun dytter mye mer der inne enn å sparke meg, som hun gjorde for bare et par uker siden. Det er fantastisk å kjenne så mye liv som jeg gjør, og å være betrygget på at baby har det bra.

Den siste tiden har jeg vært veldig opptatt av å forberede meg mentalt på det som kommer. Selv om det er vanskelig når jeg ikke vet hva jeg går til og hvordan det blir å få en nyfødt i hus, så har jeg brukt mer tid på å snakke med Joakim om hva vi kan forvente og hvordan livet vårt blir. Vi er begge veldig sikre på at vi kommer til å klare det og at vi kommer til å komme enda nærmere hverandre når vi får babyen vår.

Jeg er utrolig stolt av Joakim for alt han har gjort for meg og oss i det siste. Han har virkelig stått på for å få ferdig barnerommet, han har støttet meg og stilt opp for meg, og han har virkelig vist at jeg og babyen vår er viktigst for han. Det er veldig rørende å se hvilken reise han har hatt, og hvilken reise vi har hatt sammen. Det gjør det så mye enklere for meg å føle meg trygg på at babyen vår kommer til å vokse opp med en fantastisk pappa som alltid kommer til å være der for henne; noe som er viktig for meg. Jeg er veldig positiv til tiden fremover og bare gleder meg til vi skal dele denne reisen sammen!

Sykt er det å tenke på at om litt over en måned blir vi foreldre! Noe vi har drømt om så lenge! Tenk å elske noen du aldri har møtt så mye, men jeg kan fortelle deg at det går an ♡



Instagram HER – Snapchat HER

UKENS MATPLAN- OG HANDEL

Vi har i dag vært og storhandlet for uken, og jeg gleder meg til en deilig uke med mye friske og gode råvarer! På fredag ser dere at vi skal ha fårikål til middag. Jeg har aldri laget det før, men jeg skal prøve meg frem og jeg håper det blir bra!

 

Lørdag: Taco

Søndag: Hjemmelaget burger med pommes frites (skikkelig søndagsmiddag!)

Mandag: Pannestekt laks med grønnsaker og saus

Tirsdag: Kyllingsalat

Onsdag: Vi har besøk så det blir take-out

Torsdag: Pasta Carbonara

Fredag: Fårikål

Handelen kom på ca 1800,-. Jeg synes det var litt dyrt, men vi kjøpte mye unødvendig vi sikkert kunne klart oss uten, som for eksempel smågodt til 200,- og to poser chips, men vi skal få lov til å kose oss!

I kveld gleder jeg meg til Joakim skal lage middag, så jeg kan bare slappe av og ta livet med ro. Jeg er litt sliten i kroppen etter å ha vært mye på farten, så det blir godt å ikke gjøre så mye. Jeg skulle egentlig vært i en bursdag i kveld, men jeg har lært at det er viktig å lytte til kroppen så derfor holder jeg meg hjemme!



Instagram HER – Snapchat HER