Kropp og kroppsfokus er et veldig hett tema om dagen. Ikke bare om dagen egentlig. Jeg føler det har vært det lenge. Men med ordet kropp kommer mange tanker og mange meninger.
Det jeg har bitt meg fast i i det siste, er en kommentar jeg fikk her om dagen: “det er nå du kan bli feit”. Hva betyr det egentlig? Skal jeg liksom spise mer enn jeg har lyst på og orker bare fordi jeg er gravid og kan bruke det som en unnskyldning for å legge på meg? Hvorfor skal noen ha en mening om at jeg kan fråtse i meg bare fordi jeg er gravid?
Alle graviditeter er forskjellige, og ikke misforstå meg, om noen andre gravide damer har større matlyst enn meg så er det selvfølgelig ikke noe galt i det, men jeg selv har ikke økt matlysten så drastisk og jeg spiser normalt. Det er ikke sånn at jeg kommer hjem og tenker: “i dag skal jeg kaste i meg 3 sjokoladeplater bare fordi jeg er gravid og kan”. Har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg det uavhengig om jeg er gravid eller ikke. Jeg spiser potetgull hver eneste dag i noen uker, gravid eller ei.
Det er interessant at jeg blir fortalt “Jaja, spis den da siden du er gravid. Du spiser jo for to”. Men sannheten er jo at jeg ikke spiser for to i mengde. Jeg spiser meg mett og jeg er fornøyd med å ha et balansert forhold til mat uten å tenke over eller bli stresset hvis jeg spiser for mye eller for lite en dag.
Det er når andre begynner å blande seg inn i ens matvaner at kropp faktisk blir et tema. Om alle hadde mind their own business og ikke sagt at sånn og sånn skal det være, så tror jeg mange flere hadde hatt det bra med seg selv. Heldigvis er jeg trygg nok i meg selv at jeg rister av meg de fleste kommentarer og bryr meg svært lite, men barn og unge som vokser opp i dagens samfunn får høre det fra alle hold at dette kan du spise og dette kan du ikke spise. Nei-mat er fy-mat sies det, men hvorfor har vi det i hele tatt laget oss regler om nei-mat og ja-mat? Hvilke signaler sender det ut? La alle spise hva de vil og hvor mye de vil, og blander vi oss ikke inn, så er jeg sikker på at vi alle vil føle oss bedre!
Alle mennesker er unike, og alle mennesker er vakre!
Huff, jeg har egentlig ikke lyst til å skrive dette innlegget da det ikke er likt meg å “klage” eller fortelle andre når jeg er sliten, men nå begynner jeg å kjenne det på kroppen. Følelsen jeg sitter med akkurat nå er lik den følelsen man sitter med når man har jobbet et helt år og det er like før man tar sommerferie. Jeg kjenner at jeg kunne trengt en tre ukers ferie, selv om det ikke er så lenge siden vi var borte i tre uker.
Jeg jobber jo fulltid enda og det er ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det, da jeg føler meg helt frisk og har ingen store plager, men på dager som denne hvor kroppen min bare er daff og sliten skulle jeg ønske at jeg var hjemme i senga eller sofaen og gjorde ingenting. I går hadde jeg en svært hektisk dag på jobb hvor jeg løp rundt som en hønemor og ikke fikk satt meg ordentlig ned, og det merker jeg i dag.
Jeg sov på sofaen i tre timer i går, før jeg ruslet ned i senga. Joakim var så snill og både lagde middag og gikk kveldstur med Cleo (som egentlig er min jobb). Vi deler på oppgavene hjemme; morgentur og kveldstur med Cleo er mine oppgaver, mens Joakim har ettermiddagsturen. Jeg våknet i tillegg veldig tidlig i morges på grunn av krampe i leggen. Heldigvis er det kun tredje gangen jeg opplever det, sist gang var i Spania i juli, så jeg krysser fingrene for at det ikke skjer igjen. Det er ekstremt vondt og føles som benet fra kneet og ned skal dette av!
Jeg kjenner jo selvfølgelig på kroppen nå at jeg trenger helg. Nå har jeg også begynt å telle ned dager til permisjon. Min siste arbeidsdag er 17. oktober, og det kan ikke komme fort nok. Om noen dager føles det sikkert annerledes, og da vil jeg være like blid og glad igjen, men akkurat nå er jeg så sliten og har mistet litt “motivasjonen”. Jeg er dog sikker på at humøret tar seg opp når jeg ser Joakim senere og han får meg til å le, som han alltid klarer ♡
Jeg synes det er greit å dele slike dager med dere også, for jeg vet at jeg som regel er veldig glad og blid, og jeg håper det er slik dere oppfatter meg også. Men jeg er samtidig bare et menneske og har mine dager jeg også ♡
Jeg er i utgangspunktet en blid og fornøyd person som ikke lar meg irritere så fort. Men det er likevel visse ting som jeg blir oppgitt av og som irriterer meg skikkelig. Jeg er tross alt bare et menneske og jeg er ikke perfekt.
Jeg fikk dette spørsmålet for en stund siden av en leser, og jeg må si at jeg har grublet mye på det i ettertid. Vi hadde et klipp under Lykkelig gift ved først blikk hvor vi faktisk snakket om hva slags mamma og pappa vi tror vi blir. Jeg trodde da at jeg kom til å bli den strenge mammaen som skal ha kontroll på alt, for det er jo ikke til å legge skjul på at jeg kan være litt “streng” til tider og at jeg ikke liker å miste kontrollen.
Men noe har skjedd med meg de siste månedene. Jeg har på en måte myknet litt opp, hvis det går an å endre seg? Jeg føler selv at jeg for eksempel absolutt ikke har vært noe streng mot Joakim, og jeg har ikke hatt behov for det heller. Han er jo en klippe og når han i tillegg har begynt å spørre meg hver dag om hvordan formen min er, så har jeg fått en mye dypere kjærlighet for han, for han bryr seg jo virkelig. Jeg er ikke så god på å snakke om det hvis jeg har vondt et sted eller er litt nedfor en dag, for jeg vet at det alltid går over og at jeg blir glad igjen, men det er jo hyggelig når han spør likevel.
Jeg takler som regel stress veldig bra og tror at jeg kommer til å takle stressende situasjoner med baby ganske godt. Jeg er ikke en person som sitter på rompa når det er ting som må gjøres, og tror derfor at jeg heller ikke kommer til å kommandere Joakim rundt for å fikse ting hvis jeg har tid til å fikse det selv. Vi skal jo selvfølgelig gjøre dette sammen, men jeg kommer definitivt til å gjøre min del av jobben uten å forvente eller utnytte meg av snillheten til Joakim.
Jeg tror jeg kommer til å bli en kjærlig mamma som viser mye kjærlighet. Jeg kommer til å sette baby Ella først uansett. Hun er allerede høyt elsket og jeg kommer til å være der for henne uansett hva. Baby Ella skal vokse opp til å bli en sterk, sta, og snill jente, og jeg som mamma skal bidra til at hun blir det. Jeg kommer til å være der på alle foreldremøter i barnehage og skole, og jeg kommer til å være der på alle introduksjoner og avslutninger. Jeg kommer til å sørge for at Ella tør å være seg selv uansett hva andre skulle mene eller si. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli en bekymret mamma som er redd for at Ella skal skade seg eller falle eller liknende, for jeg tenker jo at hun bare blir sterkere av litt motstand, men jeg kommer til å være der for henne og trøste henne når hun trenger det.
Jeg kommer ikke til å være den mammaen som baker alt fra bunnen av til en klasseavslutning, eller planlegger en bursdagsfest i flere måneder i forkant, men hun skal selvfølgelig få både bursdagsselskap og Toro muffins hvis hun skal ha med seg muffins på skolen en dag.
Hjemme hos oss skal vi spise variert og balansert mat, men om Ella vil ha godteri på en onsdag når hun blir eldre så skal jeg ikke være den strenge og si nei hver gang. Jeg skal gjøre det jeg kan for at hun får et sunt forhold til kroppen sin og til seg selv, ved å ikke hakke ned på meg selv og å være en god rollefigur. Jeg tror ikke på nei-mat, og jeg tror ikke det er godt for barn å vokse opp i et nei-hjem heller, og derfor skal vi ha et balansert forhold til mat.
Jeg tror jeg blir en omsorgsfull og kjærlig mamma. Ella skal vite at jeg alltid kommer til å støtte henne og alltid kommer til å være der for henne, og om Ella har en venn eller to som trenger omsorg, så skal jeg åpne dørene for dem også ♡
Vi (Joakim) har jo pusset opp en del i det siste, og vi fant like så greit ut at vi skulle oppdatere gangen også. Vi var jo nødt til å gjøre om gangen uansett, da vi flyttet på den døra som stod i gjesterommet og lagde plass til ny dør, siden vi lagde to rom ut av et rom. Rommene er i hvert fall delt nå, og vi er så og si ferdig med alt.
Gangen vår har fått et nytt uttrykk som vi begge er veldig fornøyde med! Vi prøvde å kjøpe tilnærmet lik maling som det vi hadde på veggene før, men det viste seg at den vi kjøpte var bittelitt mørkere. Uansett veldig fin farge, og Joakim har gjort en fremragende jobb!
Vi pleide å ha knagger i forskjellige farger på høyre side som vi har tatt bort. Nå har vi hengt opp helt enkle IKEA knagger som likner på de som er på skoskapet.
NÅ:
Barnerommet er døra til venstre, og gjesterommet er rett frem.
Hva synes dere om gangen vår?
Snart er både barnerommet og gjesterommet ferdig innredet. Gleder meg til å vise dere ♡
Det vekket mange reaksjoner da vi flyttet til Grünerløkka og attpåtil skulle ha barn her. Vi snakket jo om det i Lykkelig gift ved første blikk, og delte det som var en fin nyhet for oss. Det var likevel mange som uttrykte sine bekymringer om at Grünerløkka er et utrygt sted for en baby å vokse opp i, og det var mange meninger om hvordan jeg som person kunne kue Joakim til å flytte ut av det fine huset sitt og til byen.
Først og fremst, så føler jeg ikke at jeg kuet han til noe som helst. Han er en voksen mann med sine egne sterke meninger, og jeg er sikker på at hvis han ikke ville flytte til Løkka med meg så hadde han sagt i fra. Vi var begge enige om at hvis vi holder sammen så måtte vi finne en felles bolig. Et sted som er vårt, og ikke et sted som vi har bodd i med noen andre. Jeg har alltid bodd alene i gamle leiligheten min på Sofienberg, men den var jo altfor liten for to personer. Joakim hadde tidligere bodd i huset sitt med eks kjæresten sin.
Både Joakim og jeg ønsket å starte i bunn og bygge noe sammen som er vårt, og vi kom raskt til en enighet om at det ville være fint å bo på Grünerløkka i noen år før vi kjøper oss hus og flytter ut av byen. Jeg var ikke klar for et stort hus og det ansvaret det bringer med seg, og Joakim respekterte det.
Jeg vil tro og håpe at Joakim trives der vi bor nå. Vi har begge kort vei til jobb, vi har alt rett utenfor døren, og vi har dermed mer tid til hverandre og til å pleie forholdet. Cleo trives også utrolig godt på Grünerløkka med mange hunder i området han kan bjeffe på.
Vi har kort vei til parken og til alle mulige kaféer, butikker, og det er kort vei med bil til alle steder vi ønsker å dra. Det er selvfølgelig lov for andre å være skeptiske, men min mening er at foreldrene må ha det bra sammen for å kunne oppfostre et barn sammen. Vi har, som sagt før, aldri hatt det bedre og jeg tror en av de største grunnene er at vi kjøpte bolig sammen som begge investerer både tid og penger i.
Jeg er sikker på at Ella kommer til å få det kjempefint på Løkka sammen med oss. Det er mange bra barnehager rundt her, og jeg ser virkelig ikke det utrygge med å bo i byen med en baby. Det føles nesten tryggere for meg å kunne rusle i parken med en baby og masse andre mennesker rundt meg enn i et boligstrøk hvor jeg kjenner ingen og vet ingenting om området. Jeg vil også få mye større muligheter til å sosialisere meg med andre mødre og dra på besøk til venner, og få besøk av venner.
Trilleturer med baby Ella vil være enklere når jeg har et yrende byliv rett utenfor døren. Min bestevenninne er også gravid, og jeg ser for meg at vi kommer til å henge mye i Sofienbergparken neste vår. Det er jo så flott der og jeg elsker å ha mennesker rundt meg, det gjør meg glad! Dessuten har jeg fått meg en flott vogn fra Jollyroom som jeg er veldig fornøyd med og som jeg kan ta med på trilleturer i parken. Den er veldig enkel og lett å løfte og trille, så jeg gleder meg veldig til baby Ella ligger oppi der og jeg kan gå i parken med henne, Joakim og Cleo. Som en liten, glad familie. Og med min bestevenninne og hennes lille gull.
Stellevesken jeg har fått meg er også veldig grei å ha med på tur, tror jeg. Den er i en veldig fin gråfarge (jeg elsker jo grått, det har dere sikkert skjønt), og kommer med både en enkel stellematte og kroker til å henge opp ting i på vogna. Selvfølgelig bestilte jeg meg grå vognpose også.
Nei, dere som har begynt å kjenne meg vet at jeg er såpass trygg på meg selv og Joakim at jeg vet vi tar de riktige valgene for oss og for vår baby. Jeg gleder meg enormt til å se hvor denne reisen tar oss og eventyret det blir å få barn! Vi tar enhver utfordring på straks arm SAMMEN, og tiden fremover blir slitsom, men fin.
Uken vår starter i dag. Så nå har vi vært og storhandlet igjen og gleder oss til en innholdsrik matuke! Mon tro om jeg er kokken hele denne uken også?!
Joakim setter i hvert fall stor pris på de dagene jeg lager middag, og da blir gleden av å lage mat ekstra stor.
Ukens meny
Mandag:
Pannestekt laks med poteter, smørdampede gulrøtter og soppsaus
Tirsdag:
Hjemmelaget cheeseburger med pommes frites
Onsdag:
Lasagne
Torsdag:
Bakt laks med ovnsbakte poteter, smørdampede gulrøtter og agurksalat
Fredag:
Taco
Lørdag:
Pastaform med pølser og brokkoli
Søndag:
Pizza
Ukens mathandel
Vi kjøpte mye (u)nødvendig denne gangen, mye sjokolade og chips, men det må vi unne oss noen ganger altså!
I dag er jeg uthvilt og kjenner at jeg har så mye energi, det er så deilig! I dag er jeg altså i uke 30+0 og det er kun 7 uker til baby Ella ikke er prematur lenger. Det er så godt å tenke på at hun mest sannsynlig vil være helt utvokst når hun blir født, og at hvis hun mot formodning skulle komme nå så vil hun klare seg!
Forandringer på kroppen: Magen vokser ikke så mye lenger, men tipper den plutselig vil vokse seg ordentlig stor om noen uker.
Liv i magen: Jeg tror baby Ella har snudd seg og ligger med ryggen mot magen min, så jeg kjenner ikke like harde bevegelser lenger. Jeg kjenner dog nok bevegelser til at jeg ikke er bekymret.
Søvn: Dere husker jeg sa at jeg slet veldig med spiserøret og sure oppstøt? Jeg fikk Somac av legen min, og det funker som gull! Nå merker jeg nesten ikke noe til det. Jeg må sjeldent på do om natten også, så jeg sover ganske bra.
Cravings: Fortsatt ingen spesielle cravings. Men gleder meg til jeg kan drikke normal mengde kaffe igjen.
Vektøkning: Til nå har jeg gått opp kanskje 12-13 kg. Sunn vektoppgang og fornøyd med det!
Innkjøp: Sprinkelseng, brystpumpe, vognvotter, litt salver, termometer, etc.
Neste kontroll: Neste kontroll er hos jordmor den 11. september.
Andre tanker: Barnerommet er straks klart! Vi gleder oss masse til å få det siste på plass. Joakim har jobbet hardt med det! Dessuten er det så godt å være i form og orke å gjøre ting. Jeg føler faktisk at jeg har mer energi nå enn jeg hadde i både 2. og 3. trimester. Er det vanlig?
Denne retten skulle jeg egentlig lage forrige torsdag, men Joakim dro på jobbfest og jeg hadde ikke noe særlig matlyst, så da sparte jeg den til i dag isteden. Det er en enkel og veldig god fiskerett!
Krydder til laksen (laksen vi kjøpte hadde allerede sitronpepper på seg, men jeg bruker ekstra salt og pepper, chili explosion, kummin og sitronpepper)
Smør
Fremgangsmåte:
Skrell gulrøtter og poteter. Kutt gulrøttene i like store skiver. Kok opp vann med salt til potetene, og legg potetene oppi. Disse skal koke i ca 30 minutter (kjenn etter når de begynner å bli myke).
Varm opp smør i pannen, og legg på laksen med skinnsiden ned. Strø over krydder. Stek laksen med skinnsiden ned i 3 minutter, og snu den deretter og stek den på andre siden i 3 minutter.
Tilbered sausen etter anvisning på pakken. Jeg bruker litt mer kremfløte og mindre vann enn det som står på pakken, da jeg liker den litt tykkere.
Smørdamp gulrøttene: kok opp litt vann og en klatt smør, legg i gulrøttene, legg på lokket og la de dampe i 3-4 minutter.
