Dere som har fulgt meg på instagram har fått daglige oppdateringer om hvordan det har gått den siste tiden som gravid. Noen dager har vært gode, andre dager har vært dårlige. Hovedsakelig så hadde jeg en lang ventetid hvor jeg slet med å slå meg helt til ro.

Jeg gikk ut i permisjon den 17. oktober og hadde termin den 8. november. Altså gikk jeg ut i permisjon tre uker før termin. Jeg jobbet 50% i noen uker før dette, mest for å ikke slite meg ut da jeg har problemer med å si nei og jobber gjerne mye mer enn jeg må. Første uken i permisjon synes jeg det var godt å ha tid til å gjøre andre ting og bare tenke på Sara. Jeg hadde all verdens tid til å vare på meg selv og jeg både farget håret og fikset neglene den uken. Formen min var super og jeg gikk derfor også mye turer med Cleo.

Uke nr 2 i permisjonen var litt verre. Formen var fortsatt super (det har den vært hele svangerskapet), men hodet mitt begynte å bli lei. Jeg var ikke lei av å gå gravid, men jeg var lei av å vente. Jeg var lei av å ikke ha noe å gjøre. Jeg var lei av å føle at livet mitt var satt på vent. At det kom til å endre seg drastisk men at jeg ikke hadde kontroll over når den endringen kom til å skje eller hvordan.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg liker å ha kontroll og jeg elsker å planlegge ting i forkant, men her kunne jeg ikke planlegge noe som helst. Hvordan ville fødselen starte? Kom vannet til å gå først? Eller ville den starte med rier? Kom jeg i det hele tatt til å forstå at jeg hadde rier hvis fødselen startet med rier? Det var slike tanker som gikk og plagde meg. I tillegg fikk jeg beskjed om å slappe av mye og hvile, men jeg var jo i så god form, så jeg kunne jo bare gjøre det jeg hadde energi til? Jeg visste jo ikke hva det var jeg måtte slappe av for.

I tillegg har jeg delt med mine følgere på instagram mine tanker om hvordan det faktisk er å gå hjemme og ikke føle at man bidrar i samfunnet. Jeg kunne helt sikkert ha jobbet ut til fødselen, men jeg var i permisjon og det føltes litt “meningsløst” å bare sitte på rompa og ikke bidra slik jeg alltid har gjort. Jeg har alltid hatt noe å holde hendene mine opptatte med. Enten det er å studere (jeg har både en bachelorgrad og en mastergrad) eller å jobbe. Jeg har jobbet siden jeg var 15 år og alltid trivdes med å ha et sted å gå til der jeg kan bidra med mitt. Plutselig hadde jeg det ikke lenger og jeg kunne gå hjemme og vente på at Joakim kom hjem fra jobb. Jeg vet det høres ut som et skikkelig i-lands problem, men for en som aldri har “vært hjemme” eller vært noe særlig syk opp igjennom årene, så er det tøft å plutselig ikke ha noe å gjøre.

Tiden gikk uansett og terminen kom, men ingen baby. Jeg hadde fått en dato å forholde meg til, og jeg håpet jo at baby Ella skulle komme rundt termin. Gjerne et par dager over, det hadde ikke gjort noe, men i hvert fall rundt termin. Jeg var på kontroll hos jordmor tre dager etter termin og hun mente at fødselen kunne starte når som helst, at hodet var “noenlunde” festet, men at magefølelsen min om at det kom til å ta noen dager til mest sannsynlig stemte. Jeg hadde en ekstrem magefølelse på at baby Ella ikke hadde tenkt seg ut på en stund. Noe sa meg at hun trivdes altfor i magen. Jeg hadde absolutt ingen tegn til noen som helst fødsel, og jeg følte at jeg var i altfor god form til å skulle føde de nærmeste dagene. Jeg sier ikke at man må være i dårlig form for å føde, men kroppen oppførte seg absolutt ikke som om det var noe fødsel på gang. Hvis dere skjønner?

Jeg ble sendt til trivselskontroll (overtidskontroll) på sykehuset på dag 6 over termin. Der kunne legen bekrefte at fødselen ikke var på gang, jeg hadde så vidt noen kynnere og jeg ble sendt hjem igjen med ny time 9 dager over termin. På den første kontrollen 6 dager over satt jeg med CTG (målte puls til baby og kynnere/rie aktivitet), og tok utvendig ultralyd. På ultralyden fikk vi vite at baby Ella hadde det veldig godt i magen, og var estimert til ca 3450g (med 400g +/- margin). Jeg snakket også med legen og vi ble enige sammen om å sette i gang på dag 9 over termin hvis ingenting hadde skjedd av seg selv. Jeg var utrolig lei og sliten av å måtte jobbe med hodet hele tiden, at jeg trodde jeg skulle gå på veggen.

På trivselskontrollen 9 dager over termin var det fortsatt ingen forandring, og legen bestemte seg for å sette i gang fødselen.

I neste innlegg vil jeg dele med dere prosessen med igangsettelsen og hvordan jeg opplevde det.

Instagram HER – Snapchat HER

Jeg har fått veldig mange spørsmål om hvorfor jeg ikke har blogget på så lenge og om jeg har lagt ned bloggen og om jeg kommer til å fortsette å blogge. Det ærlige svaret er at jeg ikke vet.

Jeg er en person som ofte vil prestere godt i alt jeg gjør, og hvis jeg føler at jeg ikke helt klarer å prestere så gnager det på meg. Jeg følte på et tidspunkt at bloggen ble enda et område jeg måtte prestere i, og når jeg ikke helt fikk det til eller oppdaterte bloggen med meningsfulle innlegg ofte nok så mistet jeg motivasjonen. Jeg elsker å skrive og synes det er utrolig trist at motivasjonen ble borte, så jeg håper og krysser fingrene for at den sakte men sikkert kommer tilbake. Bloggen har bidratt til at jeg både har utviklet meg som person og lært utrolig mye om meg selv, ved å bruke den som en plattform til å reflektere over hva som skjer i hverdagen min og hvordan jeg kan gjøre ting bedre. Den har også, som jeg har fortalt tidligere, hjulpet Joakim med å forstå meg bedre da jeg synes det er lettere å skrive ned tanker og følelser enn å snakke om dem. Derfor ønsker jeg ikke å legge ned bloggen helt.

Nå som jeg har blitt mamma vet jeg at det vil bli mindre tid til å drive med blogg og andre sosiale plattformer, men jeg vil gjerne, sakte men sikkert, begynne å skrive igjen. I mellomtiden vil jeg takke alle dere som har klikket dere inn her til tross for at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge. Jeg håper dere har forståelse for at ting går opp og ned noen ganger!

Den siste måneden i svangerskapet ble en lang måned, og ventetiden dro veldig ut. Jeg vil gjerne dele mine tanker om den siste tiden som gravid og min fødselshistorie med dere, så dette vil komme i et eget innlegg om et par dager.

Instagram HER – Snapchat HER