Jeg har hørt mye snakk i det siste om at NAV vil kreve at kvinner helt ned i 20-års alderen skal fjerne livmoren for å få rett til arbeidsavklaringspenger. Nå leste jeg nettopp en artikkel fra NAV som avkrefter dette, men at det i det hele tatt har vært et tema synes jeg er absurd. Artikkelen kan du lese her.

Jeg vil gjerne snakke litt om det og fortelle min mening om saken. Jeg har ikke villet ta opp dette før da jeg ikke selv har vært så plaget av det, men med en voksende mage som kanskje ikke hadde vært der hvis legene til slutt ikke bestemte seg for å ta kikkhullsundersøkelse, så vil jeg ta det opp likevel.

Jeg har som dere kan lese her hatt mye vondt i magen opp igjennom årene, uten å vite hvor smertene kommer fra. Jeg har til tider hatt så vondt at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å ligge i senga, og jeg har like mange ganger vært hos legen for å finne ut hva som feiler meg. Jeg har alltid blitt fortalt at jeg har luft i magen og at jeg skal slutte å klage. I fjor hadde jeg så vondt at jeg ble innlagt på sykehuset.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg hadde høye infeksjonsverdier, så jeg hadde tydelig en betennelse i kroppen som måtte behandles. Jeg lå der i seks dager før jeg fikk dra hjem. Jeg lå på gastroavdelingen, som behandler sykdommer i magen, for det var jo der jeg hadde vondt. Det tok altså hele fem dager på sykehuset før en overlege sa at jeg muligens kunne ha endometriose, og på den sjette dagen ble jeg sendt til gynekologisk avdeling for å vurdere mulighetene for det. Jeg ble operert noen måneder senere og fikk konstatert endometriose og cyster og betennelse i egglederen. Endelig fikk jeg en diagnose!

Jeg har vært så heldig at jeg ikke vært så plaget med det som jeg vet mange andre har blitt. Selv om kirurgen fant betydelig med endometriose på urinlederen min, så har ikke dette hindret meg i utføre daglige gjøremål og å gå på jobb. Jeg ble også gravid veldig fort etter operasjonen så jeg føler meg ekstremt heldig når jeg hører historier om andre som bruker år på å bli gravide pga sykdommen. Men hvor lang tid hadde det tatt å bli gravid hvis jeg ikke tok operasjonen og legen fjernet så mye vev?

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan kvinner med så store smerter og som blir plaget av sykdommen hver eneste dag har det. De gangene jeg har hatt så vondt har jeg som sagt bare villet legge meg ned og dø omtrent, men tenk å ha det sånn hver eneste dag? Jeg synes vi kvinner er tøffe og får for lite cred for det i hverdagen. Det er ca 10% av alle norske kvinner som har denne sykdommen. Endometriose er en kvinnesykdom som omtrent blir sett ned på fordi den er så usynlig.

På tross av smertene og plagene, synes jeg likevel ikke at noen kan kreve at unge jenter fjerne livmoren sin og sin sjanse til å noensinne føde et barn for å kunne få økonomisk støtte. Som jeg skrev innledningsvis, så avkreftet NAV dette, men hvorfor har det blitt et tema i det hele tatt? Det er kun pasienten sammen med sin lege som kan avgjøre om det er den rette behandlingen.

Jeg kan bare se for meg hvordan jeg hadde reagert hvis noen hadde sagt til meg at jeg hadde måttet gi opp drømmen om å få egne barn. Fjerning av livmoren er ingen kur for endometriose. Først mener jeg at norske leger bør få større kunnskap om sykdommen. I følge Endometrioseforeningen tar det gjennomsnittlig syv år å få diagnosen, men dersom diagnose hadde blitt stilt tidligere, og kunnskapen om disse sykdommene hadde vært bedre, så hadde mange flere kvinner sluppet å gå med så mye smerter i så mange år.

Ha en fin fredag ♡

Instagram HER

Jeg har jo alltid sagt at jeg ønsker meg barn. Før i tiden hadde jeg satt meg en plan om å være gift og å ha barn før jeg er 25 år. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som har tenkt den tanken? Uansett, jeg så jo fort at det kom til å i vasken og det var viktigere ting for meg på den tiden enn å gifte meg og få barn. Utdanning og jobb kom på første plass, og etter noen år på skolebenken fikk jeg meg fast jobb og så begynte jeg å bli klar for A4-livet.

Jeg hadde jo aldri trodd at en spontan påmelding til Gift ved første blikk ville gi meg alt dette. Ikke bare har jeg møtt en som forstår meg og som er veldig lik meg både i personlighet og verdier, men jeg har møtt en som også ønsker det samme som meg. Det er utrolig vanskelig å finne det ute i tinder-verdenen i dagens Norge.

Joakim og jeg har fått flere tilbakemeldinger om at vi gir folk håp om kjærlighet, og det varmer virkelig mitt hjerte å høre det. For det er nettopp det det er imellom oss. Det er en kjærlighet som har fått lov til å blomstre med hard jobbing og et stort ønske om at denne blomsten skulle blomstre. Vil man ikke noe hardt nok, så jobber man ikke for det heller. Og vi så potensiale mellom oss allerede dag 1.

Nå sitter vi her, ti måneder senere, og det er 3.5 måneder til termin. Jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle gå så fort, men jeg angrer ikke på det i det hele tatt. Det har ikke streifet meg en eneste gang at jeg ikke er klar for dette eller at vi ikke er klare for dette. Jeg har sett hvor hardt vi begge jobber og jeg tror faktisk at vi kommer til å bli gode foreldre. Vi kommer til å jobbe sammen om å gi vårt barn en flott oppvekst. Kanskje det til og med blir flere barn i fremtiden, hvem vet.

Likevel ligger jeg noen ganger i sengen og stresser over “småting”, som Joakim kaller det. Hva hvis baby Ella fryser og jeg ikke vet hvordan jeg skal kle henne? Hva hvis hun blir for varm? Hva hvis jeg ikke forstår når hun er sulten og hun ikke får nok mat? Hva hvis, hva hvis.. Jeg tror det er altfor vanlig at vi kvinner forstørrer ting og ofte tenker “hva hvis”. Jeg må selv bli bedre på det og tro mer på meg selv. Jeg er jo ikke så dum at jeg går ut i kuldegrader med baby Ella uten å ta på henne varme klær. Men når jeg ligger i sengen og lager meg alle mulige scenarioer i hodet mitt så er det utrolig nok slike teite ting jeg stresser over.

I takt med at magen min vokser og Joakim både kan se og kjenne spark, så har han også blitt mer vant til tanken om at han skal bli pappa. Det er en stor omveltning for begge og jeg tror definitivt at livet vårt kommer til å bli snudd på hodet, men vi har blitt enige om å gjøre dette sammen og å dele alle tanker og følelser gjennom hele prosessen. Åpen dialog er den beste dialogen.

Det er en drøm vi begge har som blir til virkelighet, og fy som vi gleder oss ♡

Instagram HER

For noen dager siden knakk jeg sammen. Jeg gråt og gråt og gråt, og Joakim var som alltid ved min side og prøvde å forstå, men jeg klarte ikke å forklare.

Jeg har alltid sett for meg at den dagen jeg ble gravid så skulle jeg og mannen være på samme bølgelengde under hele svangerskapet og at han ville forstå hva jeg jeg følte under svangerskapet. Jeg ville dele den reisen med min mann og vi skulle være enige om alt.

Det å være gravid – og være over halvveis i svangerskapet- er en helt ny følelse for meg. Jeg har vært gravid to ganger før – og tatt abort begge gangene – så denne gangen er for meg veldig spesiell. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde valgt å beholde de to første. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig ung og jeg var absolutt ikke klar for å ta vare på verken ett eller to barn. I alle år så har jeg grått hver gang jeg har sett en fødsel på TV. Eller hver gang jeg har sett en liten baby som gråter. Jeg har tenkt på hva som kunne vært. Hadde jeg ikke tatt abort så hadde jeg også hatt en liten baby.. kanskje til og med to.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har alltid vært redd for at jeg ikke skulle være klar for å få barn. At jeg ikke skulle finne noen å ha barn med. Og at jeg ikke kunne få barn lenger. Det er skremmende tanker og når jeg endelig hadde funnet mannen i mitt liv følte jeg meg mer klar enn noen gang. Det kom litt som et sjokk at jeg ble gravid så fort, men vi ønsket det og var klare for at det kunne skje. Nå, halvveis i svangerskapet, så ser jeg at ingenting av det jeg følte eller tenkte før svangerskapet stemte. Jeg føler meg alene. Jeg føler meg ensom.

Drømmescenarioet om at mannen skulle føle det samme som meg er nettopp det det er – et drømmescenario og ikke en virkelighet. Det er umulig for Joakim å føle og kjenne det samme som meg. Jeg bærer på barnet og jeg kjenner livet i magen min, ikke han. Jeg gikk inn i svangerskapet med en forventning som ikke har blitt innfridd. En urealistisk forventning. Men det betyr ikke at jeg ikke føler meg alene likevel.

Hver gang baby Ella er super aktiv i magen min så blir jeg så ivrig og glad og sier til Joakim: “kjenn nå, Joakim, nå er hun våken og tar salto i magen min!” Joakim legger håndflaten sin på magen min, men han kjenner jo selvfølgelig ingenting. Og jeg blir like skuffet hver gang. Jeg vil at han skal dele den gleden med meg, og han er jo ekstremt glad for at han skal bli pappa, men han kjenner det ikke på samme måte som meg. Mine forventninger til han og hva han skal føle er for høye, og han klarer ikke å innfri de. Jeg har gått inn i en vond spiral i hodet mitt og tenker ofte på at det er urettferdig at det bare er jeg som bærer frem barnet. Jeg skulle så inderlig ønske at Joakim kunne kjenne på noe av det – om så bare en brøkdel av det fysiske jeg kjenner.

Gravide kvinner trenger ikke å føle seg alene. De trenger å føle seg støttet. De trenger fellesskap og medfølelse fra menneskene rundt dem. De trenger validering og forståelse og, noen ganger, råd. Og jeg trenger alt dette.

Følelsen av ensomhet kommer ikke kun fordi jeg føler meg alene i forhold til Joakim, men jeg har fortsatt ikke snakket med min far og han har gitt uttrykk for at han ønsker å fryse meg ut av familien. Jeg har gjort noe han aldri kan tilgi, og for han er det uhørt at jeg skal få barn med en ikke-muslimsk mann. Han har tydelig uttrykt at han er bekymret for hva det skal bli av barnet hvis Joakim og jeg får barn sammen. Så han vet ikke at jeg er gravid enda, og jeg vet ikke når han kommer til å få vite det. Det er ensomt å ikke kunne dele en så gledelig nyhet med sin egen far…

Jeg prøver alltid å tenke på det gode i situasjoner. Det gode i dette og det som holder meg gående er at nå får jeg min egen familie og kan fokusere på det. Mine barn skal føle seg trygge på at de får en fin oppvekst og en mamma og pappa som støtter dem og som er tilstede.

Jeg er overveldet, men jeg er glad, og jeg trenger at Joakim er tilstede, både fysisk og mentalt. Jeg trenger å føle meg elsket og tilkoblet til partneren min, spesielt nå som jeg har en baby i magen min. Ikke misforstå meg – Joakim er en klippe og han er der alltid for meg. Han lager middag, han vasker, han går tur med Cleo, og han stiller alltid opp hvis jeg ber han om noe, og han viser hver dag at han elsker meg. Så hvorfor jeg føler meg så alene handler nok mest om at han ikke klarer å kjenne det på samme måte som meg.

Det er utrolig vanskelig å dele dette. Det er tøft å dele at jeg har vært ung og dum en gang. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vært mer forsiktig. Jeg skammer meg over alle feil jeg har gjort i mine unge år. Men jeg har lært at man ikke kan vokse uten å gjøre feil, og jeg har tilgitt meg selv. Nå ønsker jeg bare å se fremover og nyte tiden med baby Ella i magen, og forhåpentligvis når Joakim begynner å bygge barnerom og begynner å se tydelige bevegelser i magen min at han også mentalt begynner å gjøre seg klar for å få en liten baby i hus, for det er ikke noe annet jeg ønsker mer i verden enn at vi gjør dette sammen.

Du og jeg, Joakim ♡

Instagram HER

God mandag ❤️

Helt siden jeg var 13-14 år, har jeg slitt mye med magesmerter. Alltid på høyre side. Jeg har vært hos utallige leger, og brukt mange år på å finne ut hva som feiler meg. Da jeg var rundt 18 år ble jeg innlagt med mistanke om blindtarmbetennelse, og fikk operert bort denne. Det var ikke blindtarmbetennelse jeg hadde, men legen fjernet den likevel da de kunne se tegn til betennelse.

Smertene var der til og fra i ettertid, og jeg hadde bedre og dårligere perioder. Årene gikk, og jeg klarte både å jobbe og gå på skole, men jeg hadde dager hvor det var vondt på høyre side av magen uansett hva jeg gjorde. Da jeg var hos legen i mai i fjor med skikkelige magesmerter, konstaterte hun med luft i magen. Det er det jeg har blitt fortalt i alle år. Så dro jeg tilbake et par måneder senere, og jeg var på ultralyd for å se om jeg hadde gallestein. Det hadde jeg ikke.

I oktober i fjor nådde smertene en helt ubeskrivelig topp, og jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Typisk at det skulle skje midt under filmingen av Gift ved første blikk og når jeg akkurat hadde giftet meg med en mann jeg ikke kjenner. Men den delen gikk heldigvis bra. Jeg lå på sykehuset i 6 dager, og tok masse tester, før en lege til slutt sier: kan du ha endometriose? Ja, jeg kunne jo ha hva som helst. Jeg ville bare at de skulle finne ut hva det var. Endelig ble jeg sendt til gynekolog. Der konstaterte de med at jeg i hvert fall har en cyste på høyre eggstokk, og at det kunne være den som plagde meg.

Jeg fikk time et par måneder senere for grundigere sjekk, og der ble gynekologen og jeg enige om å ta operasjon for å fjerne cysten siden den ga meg så mye problemer. Det var vondt å løpe eller gå fort, for da fikk jeg stikksmerter, og det var generelt vondt i perioder.

I januar ble jeg lagt inn på dagkirurgi på kvinneavdelingen på Aker Sykehus. En halv time tok det. 30 minutter!! For å finne ut hva det var jeg hadde slitt med i så mange år. Jeg hadde betydelig mengde med endometriose, på høyre side så klart. Jeg hadde også cysten. Ikke nok med det hadde høyre eggleder vridd seg rundt sin egen akse tre ganger. Dette var visst veldig uvanlig og en sjelden tilstand, men det hadde skjedd mest sannsynlig i oktober da jeg hadde så forferdelig vondt. Og egglederen var i tillegg betent.

Lider du av endometriose finnes det vev av samme art som livmorslimhinnen utenfor livmoren, for eksempel i eggstokkene, i egglederen, på de bånd som holder livmoren på plass, i blæren, i tarmene, i området mellom skjeden og endetarmen eller mer sjeldent, i bukhinnen.

Kirurgen stakk hull på cysten, fjernet det han kunne av endometriosevev uten å skade noen organer, og vridde egglederen tilbake på plass. I mitt tilfelle lå endometriosevevet på urinlederen, og kirurgen kunne ikke ta bort så mye da det var veldig lett å skade urinlederen. I tillegg har jeg i senere tid sett på journalen min hvor det står: “Fjernet ikke all vevet i fare for å skade urinleder, og fordi pasient ikke uttrykte ønske om å få barn på nåværende tidspunkt”.

Jeg fikk med meg resept på smertestillende og kunne dra hjem. Nå visste jeg hva det var jeg hadde, og dere aner ikke, den gleden av å bare vite var så deilig. Nå kunne jeg endelig sette ord på smerten, og ikke bare si at jeg har vondt uten at noen tror på meg. Likevel var jeg litt lei meg, for kirurgen sa at jeg kunne kontrollere smertene ved å ta minipille, og om jeg ønsket barn så ville det ta litt tid. Jeg sluttet derfor på p-piller da jeg var ferdig med daværende brett og begynte ikke på minipille, i enighet med Joakim. Vi ville jo ha barn, og om det skulle ta tid, kunne vi like gjerne gi det en sjanse.

To uker senere får jeg mensen som vanlig. Jeg hadde veldig regelmessig mensen, og den kom ALLTID på dagen. Fire uker etter det er jeg gravid og testen viser positiv. Den lykkefølelsen som streifet gjennom kroppen min da er helt ubeskrivelig. Jeg kan få barn!! Og Joakim og jeg er en perfekt match!! Vi ble begge ekstremt glade og gledet oss til denne reisen.

Jeg har også lest at endometriose roer seg ned når man går gravid, så det var jo fint. Likevel har jeg fortsatt å ha smerter på høyre side av magen, som kommer og går. Jeg fikk konstatert på den ordinære ultralyden at jeg dessverre hadde en del cyster på høyre eggstokk som gir meg plager. Nå krysser jeg bare fingrene for at det ikke utvikler seg og at egglederen holder seg på plass! Jeg har virkelig ikke lyst til å ha så vondt igjen som i oktober, spesielt ikke med baby Ella i magen.

Endometriose, cyster, og generelt plager som kun vi kvinner har, er tabubelagt og for mange vanskelig å snakke om. Det er umulig å se sykdommen utenpå, og jeg opplever at det derfor er vanskelig for andre å tro på. Jeg har heldigvis klart å både fullføre 5 år med høyere utdanning og jobbe fulltid, men det finnes grader av tilstanden og mange som sliter mye mer enn meg. Jeg skriver ikke dette innlegget for å klage, men fordi jeg tror det er viktig å sette lys på plager vi kvinner kan slite med uten at det er så lett for omverden å se det. Hvis du vil lese mer om endometriose, kan du klikke deg inn på endometrioseforeningen, der er det mye nyttig informasjon!

Instagram HER