LIVET SOM NYBAKT MAMMA ER IKKE EN LEK

De siste par ukene har vært tøffe her i huset. Det har vært mye gråting og en misfornøyd baby. Jeg har sett at hun har vært plaget, bare ikke visst hva hun har vært plaget med. Det er så utrolig tøft å stå i det og kjenne at man er helt hjelpesløs og samtidig ikke vite hva som er galt. Det gjør virkelig vondt langt inni hjerterota. Dette påvirker ikke bare henne, men det påvirker meg, det påvirker Joakim, og det påvirker forholdet vårt.

Jeg har siden dag 3 slitt mye med det psykiske på om baby legger godt nok på seg – jeg tror jordmor på sykehuset var så hysterisk på dette med amming og vekt at det sitter veldig dypt hos meg. Med all gråtingen som har vært den siste tiden har jeg slitt med ammingen. Det har vært veldig vanskelig og jeg har en baby som har virket misfornøyd. Det har rett og slett vært en kamp! Om du tror at ammingen er enkelt arbeid, så tror du feil. Jeg har ikke gitt opp helt enda, og det virker som om det kanskje går litt bedre i dag og baby er mer fornøyd, og hun smiler og ler.

Jeg tror definitivt dette er en fase som går over, og jeg er villig til å stå i det så lenge jeg kan. Jeg vet hvor bra morsmelk er for barnet, så jeg jobber så godt jeg kan med det og håper jeg får det til å fungere igjen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det er noe galt å gi noe annet enn morsmelk. Jeg sier bare at for min del så hadde jeg håpet jeg kunne amme så lenge som mulig, og det skal jeg prøve å få til.

Likevel så sitter jeg mye med tanker om at jeg ikke får til å gi barnet mitt nok mat, eller at kroppen min feiler – på akkurat samme måte som den feilet da fødselen endte i keisersnitt. “Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er det jeg gjør galt?” Dette er spørsmål som stadig dukker opp i hodet mitt.

Vi hadde egentlig en ganske god natt i natt. Vi har vært heldige med å ha en baby som er glad i å sove, og hun sover som regel godt imellom amminger, og det gjorde hun i natt også. Jeg, derimot, ligger lysvåken og tenker på hva som er galt og hvorfor jeg ikke får til dette. Jeg ligger og bekymrer meg for om babyen min har det bra. Dette tærer jo selvfølgelig på energinivået mitt, og planer jeg hadde i dag måtte avlyses da jeg trenger å hente meg inn igjen.

Jeg vet ikke når jeg vil klare å slappe helt av. Foreløpig har jeg vært ganske bekymret i snart tre måneder for dette med maten og ammingen, og det tar på, særlig når vi har vært i en vanskelig periode hvor puppen ikke har vært god nok for baby. Ofte lar jeg det gå utover Joakim som kanskje ikke er like bekymret som meg. Og det er jo forståelig, han har ikke det samme ansvaret som meg for å gi babyen vår mat. Hun skal vokse seg stor på meg, og da er det ikke rart det er jeg som sitter med følelsen av å være redd.

Jeg skulle ønske jeg klarte å ta det hele med knasende ro, og jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse meg opp. Jeg har troa på at dette går seg til. Jeg vet at jeg er den beste mammaen for Ella, og jeg skal prøve å holde meg positiv. Det beste jeg vet er når hun ler og smiler til meg – da vet jeg at gjør noe riktig.

Jeg var litt usikker på om jeg ville dele dette, men kom frem til konklusjonen om at dette er den usminkede versjonen av hverdagslivet vårt, og jeg ønsker ikke å pynte på noen ting. I tillegg føler jeg at jeg umulig kan være den eneste som kjenner det slik. Så jeg håper du som kjenner på det samme vet at du ikke er alene ♡



Instagram HER – Snapchat HER

 

DU ER GOD NOK SOM DU ER!

Jeg har gjennom hele oppveksten følt at jeg ikke har vært god nok. I mange år var jeg opprørsk og ville finne min egen vei her i livet. Jeg har, som dere vet, vokst opp i en flerkulturell familie. Min far er fra Palestina, og min mor er fra Finland. Jeg er født i Dubai og vi bodde der i noen år før vi flyttet til Norge. Jeg tror jeg var rundt 10 år da vi flyttet hit.

For meg var det et stort sjokk å flytte til Norge. Jeg lærte meg fort språket (vi snakket svensk hjemme da mor er Finland-Svensk), men likevel følte jeg meg ofte utenfor og fant ikke helt min plass. Jeg følte meg ensom og jeg passet ikke inn noen steder. I løpet av det første året gikk jeg fra å være tynn og spinkel, og til å få skikkelig former. Jeg trøstespiste nok litt for mye. Jeg ble ertet en del for at jeg var “litt” større enn alle andre i klassen. Jeg hadde plutselig skikkelig rompe og lår og klærne passet ikke lenger.

De neste årene brukte jeg på å passe inn og føle meg som en del av samfunnet. Jeg fikk meg venner, og ville gjøre alt som alle andre gjorde. Dette resulterte i en vanskelig situasjon hjemme, og jo mer motstand jeg møtte hjemme, jo mer opprørsk ble jeg. Det ble en evig ond sirkel som var vanskelig å komme seg ut av. Ofte gjorde jeg ting med vilje for å se hvilken reaksjon jeg fikk.. Og ikke overraskende, var det ikke noe hyggelig reaksjoner å få. Jeg var nok litt for opprørsk for mitt eget beste, men jeg ville få frem et poeng og jeg ville vise verden at jeg kan være meg selv og at det er godt nok.

Det er kun i de seneste årene at jeg har blitt fortrolig med tanken på at det er greit at jeg var så vanskelig da jeg var yngre. Jeg kjempet en lang kamp for å få lov til å være meg selv. Jeg ville ikke at min kultur eller bakgrunn skulle definere meg som person. Nå skal jeg ikke legge all skylda på meg, men jeg gjorde nok visse ting som jeg kanskje ikke burde gjort. Som å drikke meg full da jeg var 14, eller være borte uten å si ifra hvor jeg var eller når jeg kom hjem. Nå som jeg har en datter selv skjønner jeg jo at dette er bekymringsverdig..

Likevel tenker jeg at selv om jeg sikkert hadde mye skyld i mange av problemene, så var det utfordrende for meg å leve i et hjem hvor man blir fortalt at alt man gjør er feil (i hvert fall slik det føltes). Jeg oppførte meg dårlig, jeg var for lett kledd, jeg hang med feil folk.. Ja, lista er lang. Nå er jeg så heldig at jeg har skjønt at det var slik det måtte bli for at jeg skulle kunne leve det livet jeg lever i dag. Jeg hadde aldri blitt god nok, for jeg ønsket ikke å føye meg og leve et liv som noen andre ville at jeg skulle leve. Det er mange måneder siden jeg så eller snakket med min far. Jeg tror at da jeg valgte å være med på Gift ved første blikk så rant begeret hans over. Jeg har lært at jeg er god nok. Jeg jobber hardt, jeg er en god mamma, jeg er en god kone, og jeg er et godt menneske. Jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

Og akkurat som meg, er du også god nok. Selv om du ikke deler min historie eller ikke har vært i samme situasjon, så lever vi i dag i et samfunn hvor det forventes så mye, og hvor det er så lett å rakke ned på andre og å fortelle dem hva de gjør feil. Det må det bli slutt på! Om noen ikke liker deg for den du er, så er det dem det er noe galt med, ikke deg. Så husk å fortelle deg selv at du er perfekt akkurat som du er ♡

 



Instagram HER – Snapchat HER

MIN NYE HVERDAG

God søndag ♡

Etter baby Ella kom til verden så har jo selvfølgelig alt blitt snudd på hodet. Jeg har fått en ny hverdag! Jeg er i mammapermisjon og dagene mine dreier seg stort sett om baby.

Vi har fått inn en fin rutine på dagene våre. Vi legger Ella rundt kl 19 etter å ha matet henne i stua. Hun sovner som regel av seg selv, og sover til rundt 3-4, spiser, og sover igjen til 7. Så sover hun videre en time etter hun har fått mat. Så står vi opp, spiser frokost og koser. Så tar hun noen korte dupper i løpet av dagen, og en lang lur mellom 12 og 14. Ella sover sin lange lur i vogna, uansett om vi er hjemme eller om vi er ute og triller eller er på kafé/besøk.

Vi har vært utrolig heldige og fått en fornøyd baby som smiler og ler, og er stort sett veldig blid. Hun er også veldig enkel å legge, og så lenge hun blir lagt i senga/vogna når hun er blid så kan hun ligge der og plapre for seg selv til hun sovner. Jeg skal ikke ta for gitt at hun er så lett å legge, for plutselig så snur det. Men frem til da så skal jeg nyte det!

 

For at senga ikke skal dette fra hverandre, har vi satt på den delen som følger med for eldre barn. Så setter vi bare på siden igjen når vi skal flytte baby på eget rom.

 

Jeg er ikke en stor tilhenger av samsoving, da jeg er veldig redd for å sovne og mose baby, så vi har funnet en løsning som funker for oss. Vi kjøpte en brukt IKEA Gulliver seng på Finn, og tok av den ene siden på den. Den blir nå brukt som en bedside crib, med babynest oppi. Det er veldig enkelt å flytte baby frem og tilbake på natten. For oss så funker dette veldig bra, og jeg er glad vi fikk kjøpt en seng som vi kan bruke i mange år, istedenfor å måtte kjøpe flere senger jo eldre hun blir.

 



Instagram HER – Snapchat HER