Jeg har etter å ha flyttet inn i leiligheten vår på Grünerløkka, blitt veldig glad i interiør og ting til hjemmet, og har saumfart nettet etter bilder til veggene våre.
Jeg har lyst til å tipse dere om en ny nettside som jeg nylig oppdaget. BGA Fotobutikk har alt du kan tenke deg til innen rammer og plakater til veggene! De har utrolig mye fint og det er lett å finne bilder man liker og passende rammer til disse.
Vi har funnet noen plakater til barnerommet som vi har tenkt å bestille, og som vi tror kommer til å passe perfekt inn på rommet til Ella!
BGA Fotobutikk har ikke bare plakater til barnerom, men til alle husets rom. De har mer enn 10 000 produkter som du kan velge i på deres nettside! Dessuten har de rask leveringstid på kun 1-3 arbeidsdager.
Vi gleder oss til å få på plass siste detaljer på barnerommet!
Ja, det kan du lure på! Hvordan har egentlig de siste månedene påvirket forholdet til meg og Joakim? Hva har endret seg etter vi fikk baby?
En baby bringer med seg mye glede. Det bringer med seg mye kos og man får et lite menneske som elsker en ubetinget. Men sannheten er at det er en stor jobb med en liten baby. Man blir trøtt og sliten, man er bleieskiftarbeider, man skifter klær både på baby og seg selv døgnet rundt, det er mye gråt, og det er et lite menneske som krever din fulle oppmerksomhet og fokus. En baby gjør det dessuten vanskelig å få tid til hverandre i forholdet. For å få til dette tror jeg det er viktig at man har jobbet med parforholdet og kommunikasjonen lenge før baby melder sin ankomst.
Jeg vil påstå at Joakim og jeg er like sterke som før vi fikk baby. Det er ikke mye som har endret seg. Vi elsker hverandre like mye. Vi ser hverandre, og vi støtter hverandre. Jobben vi gjorde før vi fikk barn satte grunnlaget for hvordan vi kom til å takle foreldrerollen sammen. Vi var fast bestemt på å takle alle utfordringer sammen og å ta oss av foreldrerollen sammen. Ja, det er åpenbare ting som jeg har fullt ansvar for, som å gi mat til Ella så lenge jeg ammer, men på alt annet er vi likestilte. Vi begge skifter bleier, vi begge underholder Ella, vi begge vasker huset, vi begge lager middag osv.
Her var vi på vei til 3-måneders kontroll! Jeg kunne sikkert dratt alene, men vi synes det er viktig at vi gjør sånne ting som en familie!
Jeg lever i troen om at Joakim og jeg aldri kommer til å gå fra hverandre, og uansett hvor tøft vi hadde det i perioder det første året så har vi vært sterke sammen siden dag 1. Det er ingen som kan splitte oss, og det har vi bevist for hverandre og for verden. En ting jeg likevel har lært etter vi fikk baby er at ingen av oss er tankelesere. Jeg er ikke alltid så flink til å så si ifra eller spørre om hjelp. Jeg skal være så innmari selvstendig og klare alt på egenhånd. Og noen ganger forventer jeg og tror at Joakim ser hva som må gjøres uten at jeg har spurt han om en spesifikk ting, og så kan jeg gå og tenke inni meg: “hvorfor har han ikke gjort dette? bryr han seg ikke om meg? bryr han seg ikke om oss?” Men faktumet er at jeg som er så dårlig på å spørre om hjelp og på å kommunisere ut hva jeg trenger, har lært at vi begge må kommunisere hvilke behov vi har, og kun da får vi til dette sammen.
Vi var jo ikke lenge sammen før jeg ble gravid. Vi var vel sammen i 4-5 måneder før testen viste positiv. For oss så ble det Ella, Joakim og Sara nesten med en gang, så jeg personlig savner ikke tiden det bare var “meg og Joakim”, da vi aldri rakk å få den tiden. Vi snakket mye og ofte om hvordan familie vi ønsket å være, og hvordan baby i magen kom til å påvirke forholdet vårt. Siden forholdet vårt var sterkt og stabilt fra før av, og siden vi jobbet hardt for å få et stabilt forhold med baby i magen, så har det å få barn vært med på å forsterke de følelsene vi har for hverandre.
Ny uke, og nye muligheter! Er det ikke det de sier? Her er det i hvert fall ingen blåmandag. Etter noen humpete uker, er jeg endelig på vei opp igjen! En ting er sikkert, og det er at livet svinger og at vi alle har våre oppturer og nedturer. Og det som er godt å vite er at det alltid ordner seg! Det har jeg fått bevist gang på gang, og selv om det kan føles kjipt noen ganger er det viktig at man holder seg så positiv som overhodet mulig og at man tenker at det vil komme bedre tider.
Nå føler jeg meg hundre ganger bedre. Jeg har mer energi og føler meg utrolig heldig som er mammaen til Ella og kona til Joakim. Jeg var i bursdag i helgen, og uansett hvor avhengig jeg har blitt av Ella (kanskje til og med mer avhengig enn hun er av meg), så var det innmari godt å bare få være Sara og slappe helt av. Ja, for det klarte jeg. Joakim gjør en strålende jobb med Ella og jeg ser hvor trygg hun er sammen med han, så da tok jeg meg friheten til å gå ut en kveld. Det gjorde godt for både kropp og sjel å få litt pusterom fra amming, pumping, bytting av bleier og byssing.
Nå er jeg glad for at det er lenge til neste gang jeg skal på fest. Jeg blir jo sliten og småbarnslivet er ikke en lek dagen derpå. Heldigvis var Joakim en helt og stilte opp i går også, og jeg fikk slappe av så mye jeg ville. Det er i sånne tider jeg blir ekstra forelsket i Joakim og føler meg privilegert som er sammen med en så god mann som bryr seg så mye om familien sin. Å ha en mann som stiller opp så mye for sin kone og datter er fantastisk. Jeg har alltid visst at Joakim var en slik fyr, og det var nettopp derfor jeg ikke var noe redd for å få barn med han så tidlig i forholdet.
Dagen i dag skal jeg tilbringe hjemme med Ella. Jeg prøver å finne en balanse på å være sosial og å slappe godt av, så da har jeg funnet ut at jeg ikke kan ha planer hver eneste dag. Et par dager i uken er det viktig at det bare er meg og Ella. Vi skal ut og trille en tur i sola. Nå er våren rett rundt hjørnet og det er favoritt årstiden min, så da må det utnyttes til det fulle.
De siste par ukene har vært tøffe her i huset. Det har vært mye gråting og en misfornøyd baby. Jeg har sett at hun har vært plaget, bare ikke visst hva hun har vært plaget med. Det er så utrolig tøft å stå i det og kjenne at man er helt hjelpesløs og samtidig ikke vite hva som er galt. Det gjør virkelig vondt langt inni hjerterota. Dette påvirker ikke bare henne, men det påvirker meg, det påvirker Joakim, og det påvirker forholdet vårt.
Jeg har siden dag 3 slitt mye med det psykiske på om baby legger godt nok på seg – jeg tror jordmor på sykehuset var så hysterisk på dette med amming og vekt at det sitter veldig dypt hos meg. Med all gråtingen som har vært den siste tiden har jeg slitt med ammingen. Det har vært veldig vanskelig og jeg har en baby som har virket misfornøyd. Det har rett og slett vært en kamp! Om du tror at ammingen er enkelt arbeid, så tror du feil. Jeg har ikke gitt opp helt enda, og det virker som om det kanskje går litt bedre i dag og baby er mer fornøyd, og hun smiler og ler.
Jeg tror definitivt dette er en fase som går over, og jeg er villig til å stå i det så lenge jeg kan. Jeg vet hvor bra morsmelk er for barnet, så jeg jobber så godt jeg kan med det og håper jeg får det til å fungere igjen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det er noe galt å gi noe annet enn morsmelk. Jeg sier bare at for min del så hadde jeg håpet jeg kunne amme så lenge som mulig, og det skal jeg prøve å få til.
Likevel så sitter jeg mye med tanker om at jeg ikke får til å gi barnet mitt nok mat, eller at kroppen min feiler – på akkurat samme måte som den feilet da fødselen endte i keisersnitt. “Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er det jeg gjør galt?” Dette er spørsmål som stadig dukker opp i hodet mitt.
Vi hadde egentlig en ganske god natt i natt. Vi har vært heldige med å ha en baby som er glad i å sove, og hun sover som regel godt imellom amminger, og det gjorde hun i natt også. Jeg, derimot, ligger lysvåken og tenker på hva som er galt og hvorfor jeg ikke får til dette. Jeg ligger og bekymrer meg for om babyen min har det bra. Dette tærer jo selvfølgelig på energinivået mitt, og planer jeg hadde i dag måtte avlyses da jeg trenger å hente meg inn igjen.
Jeg vet ikke når jeg vil klare å slappe helt av. Foreløpig har jeg vært ganske bekymret i snart tre måneder for dette med maten og ammingen, og det tar på, særlig når vi har vært i en vanskelig periode hvor puppen ikke har vært god nok for baby. Ofte lar jeg det gå utover Joakim som kanskje ikke er like bekymret som meg. Og det er jo forståelig, han har ikke det samme ansvaret som meg for å gi babyen vår mat. Hun skal vokse seg stor på meg, og da er det ikke rart det er jeg som sitter med følelsen av å være redd.
Jeg skulle ønske jeg klarte å ta det hele med knasende ro, og jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse meg opp. Jeg har troa på at dette går seg til. Jeg vet at jeg er den beste mammaen for Ella, og jeg skal prøve å holde meg positiv. Det beste jeg vet er når hun ler og smiler til meg – da vet jeg at gjør noe riktig.
Jeg var litt usikker på om jeg ville dele dette, men kom frem til konklusjonen om at dette er den usminkede versjonen av hverdagslivet vårt, og jeg ønsker ikke å pynte på noen ting. I tillegg føler jeg at jeg umulig kan være den eneste som kjenner det slik. Så jeg håper du som kjenner på det samme vet at du ikke er alene ♡
Jeg har gjennom hele oppveksten følt at jeg ikke har vært god nok. I mange år var jeg opprørsk og ville finne min egen vei her i livet. Jeg har, som dere vet, vokst opp i en flerkulturell familie. Min far er fra Palestina, og min mor er fra Finland. Jeg er født i Dubai og vi bodde der i noen år før vi flyttet til Norge. Jeg tror jeg var rundt 10 år da vi flyttet hit.
For meg var det et stort sjokk å flytte til Norge. Jeg lærte meg fort språket (vi snakket svensk hjemme da mor er Finland-Svensk), men likevel følte jeg meg ofte utenfor og fant ikke helt min plass. Jeg følte meg ensom og jeg passet ikke inn noen steder. I løpet av det første året gikk jeg fra å være tynn og spinkel, og til å få skikkelig former. Jeg trøstespiste nok litt for mye. Jeg ble ertet en del for at jeg var “litt” større enn alle andre i klassen. Jeg hadde plutselig skikkelig rompe og lår og klærne passet ikke lenger.
De neste årene brukte jeg på å passe inn og føle meg som en del av samfunnet. Jeg fikk meg venner, og ville gjøre alt som alle andre gjorde. Dette resulterte i en vanskelig situasjon hjemme, og jo mer motstand jeg møtte hjemme, jo mer opprørsk ble jeg. Det ble en evig ond sirkel som var vanskelig å komme seg ut av. Ofte gjorde jeg ting med vilje for å se hvilken reaksjon jeg fikk.. Og ikke overraskende, var det ikke noe hyggelig reaksjoner å få. Jeg var nok litt for opprørsk for mitt eget beste, men jeg ville få frem et poeng og jeg ville vise verden at jeg kan være meg selv og at det er godt nok.
Det er kun i de seneste årene at jeg har blitt fortrolig med tanken på at det er greit at jeg var så vanskelig da jeg var yngre. Jeg kjempet en lang kamp for å få lov til å være meg selv. Jeg ville ikke at min kultur eller bakgrunn skulle definere meg som person. Nå skal jeg ikke legge all skylda på meg, men jeg gjorde nok visse ting som jeg kanskje ikke burde gjort. Som å drikke meg full da jeg var 14, eller være borte uten å si ifra hvor jeg var eller når jeg kom hjem. Nå som jeg har en datter selv skjønner jeg jo at dette er bekymringsverdig..
Likevel tenker jeg at selv om jeg sikkert hadde mye skyld i mange av problemene, så var det utfordrende for meg å leve i et hjem hvor man blir fortalt at alt man gjør er feil (i hvert fall slik det føltes). Jeg oppførte meg dårlig, jeg var for lett kledd, jeg hang med feil folk.. Ja, lista er lang. Nå er jeg så heldig at jeg har skjønt at det var slik det måtte bli for at jeg skulle kunne leve det livet jeg lever i dag. Jeg hadde aldri blitt god nok, for jeg ønsket ikke å føye meg og leve et liv som noen andre ville at jeg skulle leve. Det er mange måneder siden jeg så eller snakket med min far. Jeg tror at da jeg valgte å være med på Gift ved første blikk så rant begeret hans over. Jeg har lært at jeg er god nok. Jeg jobber hardt, jeg er en god mamma, jeg er en god kone, og jeg er et godt menneske. Jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.
Og akkurat som meg, er du også god nok. Selv om du ikke deler min historie eller ikke har vært i samme situasjon, så lever vi i dag i et samfunn hvor det forventes så mye, og hvor det er så lett å rakke ned på andre og å fortelle dem hva de gjør feil. Det må det bli slutt på! Om noen ikke liker deg for den du er, så er det dem det er noe galt med, ikke deg. Så husk å fortelle deg selv at du er perfekt akkurat som du er ♡
Etter baby Ella kom til verden så har jo selvfølgelig alt blitt snudd på hodet. Jeg har fått en ny hverdag! Jeg er i mammapermisjon og dagene mine dreier seg stort sett om baby.
Vi har fått inn en fin rutine på dagene våre. Vi legger Ella rundt kl 19 etter å ha matet henne i stua. Hun sovner som regel av seg selv, og sover til rundt 3-4, spiser, og sover igjen til 7. Så sover hun videre en time etter hun har fått mat. Så står vi opp, spiser frokost og koser. Så tar hun noen korte dupper i løpet av dagen, og en lang lur mellom 12 og 14. Ella sover sin lange lur i vogna, uansett om vi er hjemme eller om vi er ute og triller eller er på kafé/besøk.
Vi har vært utrolig heldige og fått en fornøyd baby som smiler og ler, og er stort sett veldig blid. Hun er også veldig enkel å legge, og så lenge hun blir lagt i senga/vogna når hun er blid så kan hun ligge der og plapre for seg selv til hun sovner. Jeg skal ikke ta for gitt at hun er så lett å legge, for plutselig så snur det. Men frem til da så skal jeg nyte det!
For at senga ikke skal dette fra hverandre, har vi satt på den delen som følger med for eldre barn. Så setter vi bare på siden igjen når vi skal flytte baby på eget rom.
Jeg er ikke en stor tilhenger av samsoving, da jeg er veldig redd for å sovne og mose baby, så vi har funnet en løsning som funker for oss. Vi kjøpte en brukt IKEA Gulliver seng på Finn, og tok av den ene siden på den. Den blir nå brukt som en bedside crib, med babynest oppi. Det er veldig enkelt å flytte baby frem og tilbake på natten. For oss så funker dette veldig bra, og jeg er glad vi fikk kjøpt en seng som vi kan bruke i mange år, istedenfor å måtte kjøpe flere senger jo eldre hun blir.
