God fredag!
Om du har lest fødselshistorien min vet du at fødselen endte i keisersnitt. Det kan du lese om her. Fødselen varte altfor lenge og hver gang jeg snudde meg eller prøvde på en ny stilling for å få baby lenger ned i fødselskanalen, så økte pulsen til baby og jeg måtte legge meg ned igjen på ryggen. Og alle vet jo at å ligge stille i sengen på ryggen ikke hjelper så veldig på tyngdekraften… Så vi fikk henne rett og slett ikke lenger ned sånn at åpningen ble større og hun kunne komme ut naturlig. Vi prøvde iherdig i mange timer, men dessverre blir ikke ting alltid som man ønsker eller planlegger.
Legen kom derfor inn i fødestua og sa at nå tar vi av dryppet, og vi gjør klart til keisersnitt. Joakim og jeg skulle få litt tid til å samle oss, men siden operasjonsstua var ledig og det var vaktbytte rett etter ble jeg trillet ganske fort inn for å operere. Det kom som et sjokk og jeg skulle ønske vi fikk litt mer tid. Jeg hadde ikke tenkt tanken før at jeg skulle ta keisersnitt, og visste derfor svært lite om det.
Det tok ikke mange minuttene før hun var ute, og det var noen tøffe og veldig følelsesladede minutter. ALT arbeid jeg hadde lagt inn i forkant var bortkastet, føltes det ut som, og nå lå jeg der og de fikk henne ut på fem minutter. Hvorfor gikk jeg igjennom alt det slitet, tenker jeg nå.. Men det kunne ingen av oss vite i forkant og jeg takker helsepersonalet på sykehuset for all hjelp med å få henne ut.
Keisersnitt er en veldig omfattende operasjon der de skal kutte igjennom mye i buken for å komme til livmoren. Jeg vil nå dele med dere min opplevelse av tiden etterpå. Alle reagerer forskjellig på en operasjon, alle kropper er forskjellige og bruker sin tid på å komme seg etter en så stor operasjon.
Jeg kom meg fort til hektene etter operasjonen. Allerede i postoperativ avdeling, der jeg ble trillet inn etter operasjonen for å få tilbake følelse i bena, så gikk det fort. Joakim og jordmor kom med Ella til meg ca en time etter operasjonen. De la henne i senga ved siden av meg og jeg skulle gi henne mat. Da stod både jordmor og sykepleier klar for å snu meg til siden, men det trengte de ikke, for jeg hadde allerede fått tilbake alt av følelse i bena og klarte å bevege både tær og bein uten noen problemer. Litt ironisk, siden det eneste jeg klarte å fokusere på under operasjonen var om jeg noen gang kom til å få tilbake følelsene i bena igjen.
Ella og jeg fant tonen med en eneste gang, og hun tok brystet som en helt. Det gjorde meg så lykkelig for jeg hadde ikke lyst til å ikke få til ammingen, og om jeg ikke fikk til det ville det føles som enda et nederlag, slik som operasjonen gjorde på det tidspunktet.. Som sagt, dette er min opplevelse, og jeg sier ikke at å ta keisersnitt er at nederlag, men på det tidspunktet følte jeg at kroppen min ikke klarte å gjøre noen ting riktig og jeg ville bare ha en normal kropp som responderte normalt på rier.
Joakim tok med seg Ella ned på barselavdelingen på rommet vi fikk utdelt. Jeg begynte å få sterke smerter i operasjonssåret og fikk derfor både den ene og den andre pillen med smertestillende, og ble liggende og vente på at de skulle fungere. Jeg har ved flere tilfeller oppdaget at ved så sterke smerter så fungerer ikke piller så godt mot smerte hos meg, og jeg må ha det intravenøst. Heldigvis fikk jeg en ganske sterk dose intravenøst og smertene ble bedre. Jeg ble så trillet ned på barsel for å være sammen med min lille familie.
Når jeg prøver å tenke på hvordan det føles nå så er det veldig rart, for jeg husker svært lite av hvordan det var. Jeg husker at jeg lå i senga i nesten to dager. Den første dagen klarte jeg ikke å snu meg fra side til side, og jeg måtte ha hjelp til å reise meg opp og pusse tennene. Jeg følte meg helt hjelpesløs og jeg er utrolig takknemlig for at Joakim fikk lov til å være på rommet sammen med meg. Det var stille tider i barselavdelingen, og derfor ledig i senga ved siden av på rommet.
Dag 2 så klarte jeg å snu meg fra side til side på egenhånd, og jeg begynte å øve meg på å gå ut av senga alene, med enten Joakim eller jordmor foran meg så de kunne ta tak i meg hvis det ble for ille. Jeg klarte å gå ut av senga selv, men måtte få hjelp til å dusje da det var vondt å strekke seg og å bevege seg. De hadde dessuten tatt av kateteret og jeg fikk beskjed om at jeg måtte opp og tisse, selv om jeg ikke følte at jeg måtte. Dette fordi bedøvelsen gjør at man ikke alltid kjenner at man må på do.
Igjen, så ble smertene på et tidspunkt så sterke at jeg måtte ha smertestillende intravenøst. På dag 2 så begynte jeg likevel å komme meg og klarte å gå korte avstander frem og tilbake i gangen på avdelingen. Og enda lengre turer på dag 3, men jeg ble fort sliten og måtte hvile mye. Jeg var likevel i såpass god form på dag 3 at vi skulle få lov til å gå på hotellet. Eneste hinderet vi fikk var at Ella hadde gått ned litt for mye i vekt de første dagene. Selv om jeg ammet i herdig, fant vi ut at jeg ikke ammet ofte nok. Vi fikk heldigvis rom på hotellet til tross for dette og jordmor lagde en slagplan for ammingen. Jeg skulle amme, pumpe, og gi morsmelkerstatning hver tredje time.
På dag 4 hadde jeg nesten ikke noe vondt, men fortsatte å ta smertestillende hver sjette time, som anbefalt av legen. Ella hadde også gått opp mye i vekt fra dag 3 til 4 og vi var på rett vei. Utover dagen fikk vi sjekk av lege, både Ella og jeg, og vi fikk lov til å reise hjem.
Jeg har ikke merket så mye til operasjonen i etterkant, annet enn at jeg har vært hoven og rød på såret. Jeg hadde ikke vondt noe sted og jeg kunne bevege meg helt normalt. Det tok bare noen få dager før jeg følte meg som meg selv, og jeg kunne både løfte Ella og innta morsrollen nesten umiddelbart. Jeg følte meg heldig som kunne det. Det eneste som plagde meg var at jeg fikk streng beskjed om å ikke løfte noe tynge enn babyen de første 6 ukene. Og for å ikke utfordre skjebnen så spurte jeg om hjelp av Joakim hver gang det var noe. Det sitter langt inne hos meg å spørre om hjelp, så det var tøft. Det ble få turer ut de første 6 ukene, da jeg synes det var tungt å løfte med meg bilstol/vogn, og Joakim var på jobb så han kunne jo ikke hjelpe meg. Etter de første 6 ukene kjente jeg det veldig godt i ryggen da jeg begynte å løfte ting og begynte å gjøre ting som normalt. Ryggen min hadde blitt svekket av at jeg var så svak i rygg og mage, men nå føles det mye bedre og jeg merker at jeg har blitt sterkere i rygg og mage.
Jeg føler ofte at jeg ble fratatt muligheten til å føde naturlig. Jeg ville bli satt i gang fordi jeg var så lei og sliten av alt, men nå tenker jeg at det kanskje ikke var et riktig valg. Samtidig, tenker jeg ofte på hvor lenge jeg hadde gått gravid hvis jeg ikke ble satt i gang? Man hører jo historier om kvinner som går gravide i uker over termin og ungen til slutt kommer ut sliten og innskrumpa. Hadde det skjedd meg? Det kan jeg aldri vite. Det jeg vet er at hvis det blir et barn nummer to så vil jeg vente så lenge som overhodet mulig med å bli satt i gang (denne gangen ble jeg satt i gang på dag 9, maks er 11 dager), og krysse alt jeg har for at det blir en naturlig fødsel, da dette er en ting jeg absolutt vil oppleve.
