Det er tirsdag i dag, og tid for min faste spalte “personlige tanker”. Livet mitt har ikke båret preg av rutiner og struktur de siste tre ukene, men nå er jeg tilbake med ny motivasjon og inspirasjon til å dele med dere mine innerste tanker.

Jeg får stadig vekk spørsmål om min familie og min bakgrunn, og det med full forståelse. Jeg er ikke den typiske nordmannen, og i hvert fall ikke den typiske deltakeren i et program som Gift ved første blikk. Arrangert bryllup er vanlig i den muslimske kulturen, men da i andre termer enn at noen eksperter matcher en ut ifra personlighet og verdier osv. I Palestina, der min far er født og oppvokst, er arrangert ekteskap vanlig og går ut på at foreldrene eller andre familiemedlemmer velger ut en ektefelle til sin sønn eller datter, og at de som skal gifte seg hovedsakelig ikke møtes før bryllupet. I Gift ved første blikk derimot, er det fire eksperter som velger ut den perfekte matchen for deg. Det som er likt mellom disse to arrangerte ekteskapene, er at man ikke kjenner personen man gifter seg med så godt. I vårt tilfelle, visste vi ikke hva hverandre het engang.

Jeg er klar over at det er en del av befolkningen som kan føle seg krenket over at noen vil gifte seg på denne måten, eller at de føler at man gir ekteskap et dårlig navn, men alle har rett til å finne kjærlighet og ekteskap på sin egen måte. Arrangerte ekteskap har historisk sett eksistert i tusenvis av år, og om jeg ønsker å prøve ut et så provoserende konsept som Gift ved første blikk, så burde det først og fremst være mitt valg. Min far er ikke enig i dette. Selv om han er vant med konseptet arrangert ekteskap, så er det å gifte seg med noen han ikke har godkjent på forhånd uakseptabelt. Hans argument har først og fremst vært at Joakim ikke er muslim, og før jeg giftet meg argumenterte han for at mannen jeg ble matchet med kunne være en psykopat. Noe som forsåvidt er sant, men jeg stolte jo at på ekspertene kunne jobben sin så godt at de luket ut de gale menneskene.

Ekteskapet til en muslimsk kvinne med en ikke-muslimsk mann er et av de største tabubelagte spørsmålene i debattene om islam. En muslimsk kvinne er i mange kulturer forbudt å gifte seg med en ikke-muslimsk mann uavhengig av hans religion, mens en muslimsk mann får lov til å gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne. Det er for meg veldig motstridende, og går imot alle mine verdier om at alle mennesker er forskjellige med egen fri vilje. Jeg har ikke selv lest Koranen og vet ikke hva den sier om akkurat dette, men det jeg har sett med egne øyne er at det er katastrofalt når en kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann, og ikke omvendt. Menn som tar det valget lever i beste velgående og nesten blir hyllet over at de har funnet seg en Europeisk kvinne, mens kvinner blir utstøtt og blir sett på forrædere. Det finnes selvfølgelig unntak, men dette er min opplevelse av det.

Jeg fant i tidlig alder ut at jeg ikke delte de samme verdiene som min far, og jeg har kjempet min kamp for å bli godtatt og respektert akkurat som jeg er. Kampen om å bli godtatt har jeg gitt opp, for jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli det. Det jeg derimot ikke har gitt opp, det er å fortsette å være meg selv til tross for dette. Jeg har aldri følt meg redd eller utrygg i forhold til mine valg, men jeg har jo selvfølgelig aldri ønsket å bli avskåret av min egen familie fordi min sanne tro kom frem. Jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde være åpen om at jeg ikke er religiøs, for det vil bringe skam til familien, men nå må vel folk ha skjønt det?

Jeg vet at det er mange jenter som fortsatt lever i skjul om sin virkelige tro, og risikerer enorm risiko hvis de ‘kommer ut’ i sine trossamfunn. Ja, for det kan faktisk sammenliknes med å “komme ut av skapet”. Jeg har full respekt for at det er mange som ikke har tatt valget om å avsløre seg selv, men jeg håper at jeg kan bidra til at flere tør å være den personen de faktisk er, og ikke lever et dobbeltliv eller omtrent spiller en rolle i en film når de er hjemme kontra når de er ute. Jeg er evig takknemlig for at jeg bor i et land som Norge, der en får lov til å være seg selv og ha egne meninger, og ikke i et muslimsk land der jeg kanskje hadde vokst opp til å bli en annen person. Og om jeg hadde vært den samme Sara så hadde jeg kanskje fryktet for livet mitt.

Det at min far velger åpent å si at jeg ikke er en del av familien lenger, gjør at jeg føler meg verdiløs og diskriminert. Hvorfor skal religion stå i veien for hans datters lykke? Hvorfor skal religion ha en betydning når jeg har valgt å fortsette å leve med en mann som elsker meg og setter meg høyest av alt? En mann som beskytter meg og som jeg føler meg trygg med. Burde ikke det være nok?

Til syvende og sist tror jeg at det finnes mange måter å finne kjærligheten på og å bli lykkelig i et forhold. Gift ved første blikk er bare en veldig unik måte å finne kjærligheten på. Det er fascinerende at man aldri har møtt hverandre før, men etter at Joakim og jeg møttes i bryllupet, har vi gått igjennom helt vanlige og normale utfordringer som ethvert par går igjennom i et ekteskap. Min far, som holder fast ved sin religion, burde forstå at jeg er lykkelig og at jeg er i et helt vanlig ekteskap med en mann som gjør meg lykkelig, og da burde ikke religionen spille noen rolle.

Ønsker dere en riktig fin tirsdag ♡

Instagram HER