Jeg har gjennom hele oppveksten følt at jeg ikke har vært god nok. I mange år var jeg opprørsk og ville finne min egen vei her i livet. Jeg har, som dere vet, vokst opp i en flerkulturell familie. Min far er fra Palestina, og min mor er fra Finland. Jeg er født i Dubai og vi bodde der i noen år før vi flyttet til Norge. Jeg tror jeg var rundt 10 år da vi flyttet hit.

For meg var det et stort sjokk å flytte til Norge. Jeg lærte meg fort språket (vi snakket svensk hjemme da mor er Finland-Svensk), men likevel følte jeg meg ofte utenfor og fant ikke helt min plass. Jeg følte meg ensom og jeg passet ikke inn noen steder. I løpet av det første året gikk jeg fra å være tynn og spinkel, og til å få skikkelig former. Jeg trøstespiste nok litt for mye. Jeg ble ertet en del for at jeg var “litt” større enn alle andre i klassen. Jeg hadde plutselig skikkelig rompe og lår og klærne passet ikke lenger.

De neste årene brukte jeg på å passe inn og føle meg som en del av samfunnet. Jeg fikk meg venner, og ville gjøre alt som alle andre gjorde. Dette resulterte i en vanskelig situasjon hjemme, og jo mer motstand jeg møtte hjemme, jo mer opprørsk ble jeg. Det ble en evig ond sirkel som var vanskelig å komme seg ut av. Ofte gjorde jeg ting med vilje for å se hvilken reaksjon jeg fikk.. Og ikke overraskende, var det ikke noe hyggelig reaksjoner å få. Jeg var nok litt for opprørsk for mitt eget beste, men jeg ville få frem et poeng og jeg ville vise verden at jeg kan være meg selv og at det er godt nok.

Det er kun i de seneste årene at jeg har blitt fortrolig med tanken på at det er greit at jeg var så vanskelig da jeg var yngre. Jeg kjempet en lang kamp for å få lov til å være meg selv. Jeg ville ikke at min kultur eller bakgrunn skulle definere meg som person. Nå skal jeg ikke legge all skylda på meg, men jeg gjorde nok visse ting som jeg kanskje ikke burde gjort. Som å drikke meg full da jeg var 14, eller være borte uten å si ifra hvor jeg var eller når jeg kom hjem. Nå som jeg har en datter selv skjønner jeg jo at dette er bekymringsverdig..

Likevel tenker jeg at selv om jeg sikkert hadde mye skyld i mange av problemene, så var det utfordrende for meg å leve i et hjem hvor man blir fortalt at alt man gjør er feil (i hvert fall slik det føltes). Jeg oppførte meg dårlig, jeg var for lett kledd, jeg hang med feil folk.. Ja, lista er lang. Nå er jeg så heldig at jeg har skjønt at det var slik det måtte bli for at jeg skulle kunne leve det livet jeg lever i dag. Jeg hadde aldri blitt god nok, for jeg ønsket ikke å føye meg og leve et liv som noen andre ville at jeg skulle leve. Det er mange måneder siden jeg så eller snakket med min far. Jeg tror at da jeg valgte å være med på Gift ved første blikk så rant begeret hans over. Jeg har lært at jeg er god nok. Jeg jobber hardt, jeg er en god mamma, jeg er en god kone, og jeg er et godt menneske. Jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

Og akkurat som meg, er du også god nok. Selv om du ikke deler min historie eller ikke har vært i samme situasjon, så lever vi i dag i et samfunn hvor det forventes så mye, og hvor det er så lett å rakke ned på andre og å fortelle dem hva de gjør feil. Det må det bli slutt på! Om noen ikke liker deg for den du er, så er det dem det er noe galt med, ikke deg. Så husk å fortelle deg selv at du er perfekt akkurat som du er ♡

Instagram HER – Snapchat HER