God kveld ❤️

Det er vanskelig å dele dette innlegget, og jeg er ikke sikker på om det er det riktige å gjøre. Men jeg vil dele det med dere likevel, for jeg tror at åpenhet er viktig.

For noen dager siden fikk jeg en kommentar i kommentarfeltet om min far aksepterte at jeg giftet meg med en ikke muslimsk-mann. Det spørsmålet stakk mye dypere enn jeg trodde det kom til å gjøre. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har syntes det har vært vanskelig å vokse opp i en flerkulturell familie, med en veldig religiøs far. Og å bli påminnet om at man ikke er god nok eller at man ikke er akseptert av sin egen far er enda vanskeligere.

Jeg har tatt mange valg min far ikke har vært fornøyd med. Jeg har gjort ting han ikke har vært så stolt over. Men jeg har vært en helt vanlig ungdom som har utforsket livet. Jeg har prøvd og jeg har feilet, og jeg har lært nye ting om meg selv og om livet. Jeg har fått mye kjeft for hvordan jeg har vært, og jo mer kjeft jeg har fått, jo mer opprørsk har jeg blitt. Ingen skulle fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt, ikke engang min egen far. Jeg har stor forståelse for at vi har forskjellig syn på livet, og at vi ønsker forskjellige ting, men jeg bestemte meg tidlig for å gå min egen vei og tørre å være meg selv. Koste hva det vil koste.

Min far har enda ikke ønsket å møte Joakim. Han ser på bryllupet som noe jeg gjorde kun for å få oppmerksomhet. Han ser på ekteskapet vårt som et PR-stunt og det er enda en ting jeg gjør for å utagere. Dette er selvfølgelig ikke riktig, det ser jo alle rundt oss. Vi elsker hverandre og jeg har virkelig funnet en person som gjør meg en så mye bedre Sara. Joakim stiller alltid opp for meg og han er der alltid når jeg trenger han. Jeg har ikke pratet så mye med Joakim om min far, da jeg ikke har ønsket å blande han inn i familiedramaet vårt. Jeg har sagt det grunnleggende og at min far ikke ønsker å møte han. I hvertfall ikke enda. Joakim har respektert dette og han maser ikke på meg, og det viktigste av alt, han dømmer meg ikke ut ifra dette.

Det er selvfølgelig tøft at min far ikke ønsker å møte min mann, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg vil ikke tvinge han til noe, og vil han ikke så vil han ikke. Jeg tenker jo da at det er hans tap. Nå er jeg gravid og har fortsatt ikke fortalt han at jeg er det. Det skal jeg gjøre før juli. Gjett om jeg gruer meg?

Det mest sårende er at pappa ikke gratulerte meg på 30-års dagen min som var i januar, og at han på et tidspunkt sa at han ikke ønsker å se meg. Det er sånt som setter spor i en. Selv om jeg er lykkelig og veldig glad for å være med Joakim, så tenker jeg innimellom på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde føyet meg og gjort ting som min far ønsker. Men på en annen side, så er jeg glad for at jeg er så tøff som jeg er, for livet mitt hadde ikke vært så bra som det er nå hvis ikke jeg hadde tatt alle disse vanskelige valgene.

Så til deg som lurte på om jeg har fått støtte fra faren min i forhold til at jeg giftet deg med en norsk mann. Svaret er nei, det har jeg ikke fått. Men jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

Instagram HER