For noen dager siden knakk jeg sammen. Jeg gråt og gråt og gråt, og Joakim var som alltid ved min side og prøvde å forstå, men jeg klarte ikke å forklare.

Jeg har alltid sett for meg at den dagen jeg ble gravid så skulle jeg og mannen være på samme bølgelengde under hele svangerskapet og at han ville forstå hva jeg jeg følte under svangerskapet. Jeg ville dele den reisen med min mann og vi skulle være enige om alt.

Det å være gravid – og være over halvveis i svangerskapet- er en helt ny følelse for meg. Jeg har vært gravid to ganger før – og tatt abort begge gangene – så denne gangen er for meg veldig spesiell. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde valgt å beholde de to første. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig ung og jeg var absolutt ikke klar for å ta vare på verken ett eller to barn. I alle år så har jeg grått hver gang jeg har sett en fødsel på TV. Eller hver gang jeg har sett en liten baby som gråter. Jeg har tenkt på hva som kunne vært. Hadde jeg ikke tatt abort så hadde jeg også hatt en liten baby.. kanskje til og med to.

Jeg har alltid vært redd for at jeg ikke skulle være klar for å få barn. At jeg ikke skulle finne noen å ha barn med. Og at jeg ikke kunne få barn lenger. Det er skremmende tanker og når jeg endelig hadde funnet mannen i mitt liv følte jeg meg mer klar enn noen gang. Det kom litt som et sjokk at jeg ble gravid så fort, men vi ønsket det og var klare for at det kunne skje. Nå, halvveis i svangerskapet, så ser jeg at ingenting av det jeg følte eller tenkte før svangerskapet stemte. Jeg føler meg alene. Jeg føler meg ensom.

Drømmescenarioet om at mannen skulle føle det samme som meg er nettopp det det er – et drømmescenario og ikke en virkelighet. Det er umulig for Joakim å føle og kjenne det samme som meg. Jeg bærer på barnet og jeg kjenner livet i magen min, ikke han. Jeg gikk inn i svangerskapet med en forventning som ikke har blitt innfridd. En urealistisk forventning. Men det betyr ikke at jeg ikke føler meg alene likevel.

Hver gang baby Ella er super aktiv i magen min så blir jeg så ivrig og glad og sier til Joakim: “kjenn nå, Joakim, nå er hun våken og tar salto i magen min!” Joakim legger håndflaten sin på magen min, men han kjenner jo selvfølgelig ingenting. Og jeg blir like skuffet hver gang. Jeg vil at han skal dele den gleden med meg, og han er jo ekstremt glad for at han skal bli pappa, men han kjenner det ikke på samme måte som meg. Mine forventninger til han og hva han skal føle er for høye, og han klarer ikke å innfri de. Jeg har gått inn i en vond spiral i hodet mitt og tenker ofte på at det er urettferdig at det bare er jeg som bærer frem barnet. Jeg skulle så inderlig ønske at Joakim kunne kjenne på noe av det – om så bare en brøkdel av det fysiske jeg kjenner.

Gravide kvinner trenger ikke å føle seg alene. De trenger å føle seg støttet. De trenger fellesskap og medfølelse fra menneskene rundt dem. De trenger validering og forståelse og, noen ganger, råd. Og jeg trenger alt dette.

 

 

Følelsen av ensomhet kommer ikke kun fordi jeg føler meg alene i forhold til Joakim, men jeg har fortsatt ikke snakket med min far og han har gitt uttrykk for at han ønsker å fryse meg ut av familien. Jeg har gjort noe han aldri kan tilgi, og for han er det uhørt at jeg skal få barn med en ikke-muslimsk mann. Han har tydelig uttrykt at han er bekymret for hva det skal bli av barnet hvis Joakim og jeg får barn sammen. Så han vet ikke at jeg er gravid enda, og jeg vet ikke når han kommer til å få vite det. Det er ensomt å ikke kunne dele en så gledelig nyhet med sin egen far…

Jeg prøver alltid å tenke på det gode i situasjoner. Det gode i dette og det som holder meg gående er at nå får jeg min egen familie og kan fokusere på det. Mine barn skal føle seg trygge på at de får en fin oppvekst og en mamma og pappa som støtter dem og som er tilstede.

Jeg er overveldet, men jeg er glad, og jeg trenger at Joakim er tilstede, både fysisk og mentalt. Jeg trenger å føle meg elsket og tilkoblet til partneren min, spesielt nå som jeg har en baby i magen min. Ikke misforstå meg – Joakim er en klippe og han er der alltid for meg. Han lager middag, han vasker, han går tur med Cleo, og han stiller alltid opp hvis jeg ber han om noe, og han viser hver dag at han elsker meg. Så hvorfor jeg føler meg så alene handler nok mest om at han ikke klarer å kjenne det på samme måte som meg.

Det er utrolig vanskelig å dele dette. Det er tøft å dele at jeg har vært ung og dum en gang. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vært mer forsiktig. Jeg skammer meg over alle feil jeg har gjort i mine unge år. Men jeg har lært at man ikke kan vokse uten å gjøre feil, og jeg har tilgitt meg selv. Nå ønsker jeg bare å se fremover og nyte tiden med baby Ella i magen, og forhåpentligvis når Joakim begynner å bygge barnerom og begynner å se tydelige bevegelser i magen min at han også mentalt begynner å gjøre seg klar for å få en liten baby i hus, for det er ikke noe annet jeg ønsker mer i verden enn at vi gjør dette sammen.

Du og jeg, Joakim ♡

 

---

---

Instagram HER