De siste par ukene har vært tøffe her i huset. Det har vært mye gråting og en misfornøyd baby. Jeg har sett at hun har vært plaget, bare ikke visst hva hun har vært plaget med. Det er så utrolig tøft å stå i det og kjenne at man er helt hjelpesløs og samtidig ikke vite hva som er galt. Det gjør virkelig vondt langt inni hjerterota. Dette påvirker ikke bare henne, men det påvirker meg, det påvirker Joakim, og det påvirker forholdet vårt.
Jeg har siden dag 3 slitt mye med det psykiske på om baby legger godt nok på seg – jeg tror jordmor på sykehuset var så hysterisk på dette med amming og vekt at det sitter veldig dypt hos meg. Med all gråtingen som har vært den siste tiden har jeg slitt med ammingen. Det har vært veldig vanskelig og jeg har en baby som har virket misfornøyd. Det har rett og slett vært en kamp! Om du tror at ammingen er enkelt arbeid, så tror du feil. Jeg har ikke gitt opp helt enda, og det virker som om det kanskje går litt bedre i dag og baby er mer fornøyd, og hun smiler og ler.
Jeg tror definitivt dette er en fase som går over, og jeg er villig til å stå i det så lenge jeg kan. Jeg vet hvor bra morsmelk er for barnet, så jeg jobber så godt jeg kan med det og håper jeg får det til å fungere igjen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det er noe galt å gi noe annet enn morsmelk. Jeg sier bare at for min del så hadde jeg håpet jeg kunne amme så lenge som mulig, og det skal jeg prøve å få til.
Likevel så sitter jeg mye med tanker om at jeg ikke får til å gi barnet mitt nok mat, eller at kroppen min feiler – på akkurat samme måte som den feilet da fødselen endte i keisersnitt. “Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er det jeg gjør galt?” Dette er spørsmål som stadig dukker opp i hodet mitt.
Vi hadde egentlig en ganske god natt i natt. Vi har vært heldige med å ha en baby som er glad i å sove, og hun sover som regel godt imellom amminger, og det gjorde hun i natt også. Jeg, derimot, ligger lysvåken og tenker på hva som er galt og hvorfor jeg ikke får til dette. Jeg ligger og bekymrer meg for om babyen min har det bra. Dette tærer jo selvfølgelig på energinivået mitt, og planer jeg hadde i dag måtte avlyses da jeg trenger å hente meg inn igjen.
Jeg vet ikke når jeg vil klare å slappe helt av. Foreløpig har jeg vært ganske bekymret i snart tre måneder for dette med maten og ammingen, og det tar på, særlig når vi har vært i en vanskelig periode hvor puppen ikke har vært god nok for baby. Ofte lar jeg det gå utover Joakim som kanskje ikke er like bekymret som meg. Og det er jo forståelig, han har ikke det samme ansvaret som meg for å gi babyen vår mat. Hun skal vokse seg stor på meg, og da er det ikke rart det er jeg som sitter med følelsen av å være redd.
Jeg skulle ønske jeg klarte å ta det hele med knasende ro, og jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse meg opp. Jeg har troa på at dette går seg til. Jeg vet at jeg er den beste mammaen for Ella, og jeg skal prøve å holde meg positiv. Det beste jeg vet er når hun ler og smiler til meg – da vet jeg at gjør noe riktig.
Jeg var litt usikker på om jeg ville dele dette, men kom frem til konklusjonen om at dette er den usminkede versjonen av hverdagslivet vårt, og jeg ønsker ikke å pynte på noen ting. I tillegg føler jeg at jeg umulig kan være den eneste som kjenner det slik. Så jeg håper du som kjenner på det samme vet at du ikke er alene ♡
Du greier det og du gjør en fin jobb! Jeg strevde selv med amming og måtte gi det opp. Det er ingen katastrofe, det ser jeg nå! De er voksne nå, og det har ikke vært noe tema etter at de vokste opp! Ungene fikk nok mat de! Selv om det ble flasker i starten. Det er så mye press og krav, fra andre og en selv. Stol på deg selv, Ella vil vokse opp og bli en glad og fin jente, med pupp eller ikke. Det viktige er kjærligheten og all den andre bagasjen du gir henne med videre i livet. Og der skorter der garantert ikke! Lykke til! ❤️
Tusen tusen takk ❤️
Jeg syns du gjør en fantastisk jobb! 🙂
Det er sikkert en periode bare hvor noen dager er den ammingen mer vanskelig enn andre dager, men jeg føler meg sikker på at det der kommer til å gå seg til og gå bra 🙂
Men jeg skjønner selvfølgelig at du får mange tanker, men stol på deg selv Sara, dette greier du 🙂
Du er den beste mamma’n baby Ella kunne hatt 🙂
Stå på 🙂
Takk Irene ❤️
Kjenner meg sååå godt igjen Sara, så du er ikke alene om å ha sånne tanker😍 Men helt enig med deg om at det er vanskelig å takle både som mamma og kone❣️ Trøst deg med at det blir bedre😘 Trøste klem😍
Ikke vær redd for å ikke klare det! Dette klarer du uansett om du ammer eller ikke 😊 jeg ammet ikke og mitt barn vokste, la på seg og var fornøyd. Jordmødre maser masse om amming, men følg magefølelsen og gjør det du vet er best for ditt barn ❤️ Må du gi erstatning i tillegg er det ingen skam.
Du kjenner Ella best 😊 masse lykke til 😘
Tusen takk ❤️
Klem tilbake ❤️
Det kan rett og slett være et utviklingstrinn hun er inne i. Når jenta mi var rundt 3 måneder merket jeg veldig til dette, hun gråt og klaget mye mere, men etter rundt 1 uke gikk det seg til.
Jeg har litt samme problemet, ligger og tenker alt for mye i stedet for å sove. Trikset har vært å høre på podcast/bok/serie for å få noe annet å fokusere på.
Håper det blir bedre, og husk mamming før amming <3
Både jeg og en annen i barselgruppen hadde også dette problemet akkurat i samme periode; 11,12,13 uker gamle babyer. Det gikk over for begge to, og det virket veldig som om det rett og slett var et utviklingstrinn, som Andrea sier. Hylende babyer hver gang de ble lagt til brystet. Jeg fant til slutt ut at han spiste hvis jeg gikk og ammet. Med en gang jeg stod i ro/ satt meg ned hylte hann og stod i bro i sinne. Holdt på sånn noen uker, så ble alt som før igjen.
Det kan absolutt være ❤️
Det kan absolutt ha vært et utviklingstrinn! Det går mye bedre nå ❤️
Sender en klem.
Vet akkurat hvordan du har det. Har ei litta ei på 11 uker, og alle de tankene og bekymringene rundt ammingen er mange.. Jeg ønsker å være god nok for lille frøkna og gi henne nok mat og næring.
Husk du gjør en fantastisk jobb og Ella er verdens heldigste som har deg som mamma!!
❤️❤️❤️
Kjære Sara
Du er verdens beste mamma for Ella❤️. Men huff så mange bekymringer og tanker vi skal ha hele tiden. Jeg har en gutt som er 4 mnd nå, og han er mitt barn nr 4. Skal ikke si at jeg ikke bekymrer meg eller tenker nå …. Disse babyene gir oss stadig noe å tenke på.
Men husk det Sara, vi er hormonelle og har instinkter i oss som får oss til å reagere mer på babyene enn det mennene/fedrene får. Jeg vil råde deg til å stole på deg selv og den fantastiske jobben du gjør med søte Ella. Du må slutte å tro det er noe galt med deg eller kroppen din. Du er flott og flink, akkurat det Ella trenger. Senk skuldrene og nyyyyyt tiden. Som noen andre skrev her også er nok din lille prinsesse i et utviklingstrinn…. Det er ikke lett å forstå hva som er galt, eller om det i det hele tatt er noe galt med de små når de sutrer og er utilpasse. Stå på videre herlige Sara❤️
Tusen takk ❤️
Kjære, kjære du. Føler så med deg. Og kjenner meg så godt igjen. Hadde det akkurat sånn med førstemann og tenkte at amming med nestemann ville bli piece of cake. Det ble det ikke. Keisersnitt med begge to, akutt med første og planlagt ks med neste. Tok lang tid før melka kom etter ks og jeg ble superstressa, som selvfølgelig påvirket alt. Mye grining og vanskelige dager. Det er nok sånn for veldig mange, men dessverre ikke så mye fokus på det.MEN plutselig snur det. Senk skuldrene, det vil gå bra! Du gjør alt du kan for jenta di. Ønsker dere alt godt og at det snur veldig fort. Klem til dere ❤️
Tusen takk❤️
Jeg har ei nydelig, sunn og sterk jente på 10 år! Da hun ble født på Ullevål ble jeg også møtt av amme nazien der! Det var grusomt! Jeg endte opp med å ha nok melk til å gi natters tid til hun var 4 mnd og sov hele natten. På dagtid og resten av tiden ble det erstatning! Og jeg fikk det godt med den løsningen! Hun er ei sunn og frisk jente som er ekstremt lite syk😁 Jeg tror din Ella har det mye bedre med en mor som senker skuldrene og om det betyr å gå over på erstatning er det helt innafor😊 Du er den beste moren til din datter når du også har det bra❤️
❤️❤️❤️
Hvis det er noen trøst, så hadde jeg det helt likt!
Syns alt såg så idyllisk ut før jeg fikk barn, så koselig. Men nei, det er ganske tøft! Det psykiske med å ikke forstå, være hjelpesløs, føle seg mislykket over lengre tid er noe dritt! Men jeg tror det er mange som føler det slik <3 Mammahjertet får nok aldri fred, vi må lære oss med å leve med det :).
Jeg måtte få ekstrasamtaler med spesial helsesøster, hvor jeg kunne lufte og snakke om alt som bekymret meg osv. Det var godt! Da fikk jeg «blåst ut» det jeg trengte der, og slapp å ta alt ut på mannen. Kan anbefales. Da får du også masse tips og veiledning til det du måtte føle er vanskelig.
Jeg har også lært at ofte er det best å stenge ute alle tips og mas fra andre rundt seg. Morsinstinktet og din kjennskap til barnet er det viktigste – stol på den ;). Ingen kjenner barnet ditt som deg, basta!
Kjente på det samme med ammingen. Sleit skikkelig. Hadde gledet meg, så ble bare alt så vanskelig. Har du prøvd skjold? Og intervallamming (ammehjelpen.no)?. Går det ikke så går det ikke. Da har du prøvd! Det er viktigere at jenten din har en glad mamma, enn at hun får pupp. Det går heeeelt fint! Det positive med erstatning er at da er det mer delt ansvar. Mannen får bidra mer, og får en tettere relasjon med barnet. Heier på deg!
Takk for fine ord ❤️
Jeg har to barn. Voksne nå. Ammemaset knakk meg og. Men jeg klarte se selv at det tok all energi og jeg fikk ikke melk av maset og stress. Ga opp og blanda litt mellom pupp og tilegg fra 1.5 / 2 mnd. Det var godt for meg. Og for barna. De fikk en blidere mor og emosjonene ovenfor barna ble mer energigivende. De har vært helt normale fine barn .
Mamma oppgaven er en stor reise. Og amm og kos deg. Men pass på at du også får energi. 🌹🌹
❤️
Jeg måtte også gi opp amming på hun yngste etter 3 uker. Å det var hardt. Særlig når jeg ammet hun eldste i 6 mnd. Men husker når jeg ammet hun eldste å var rundt 12 uker. Så hadde hun flere økedøgn etterhverandre. Jeg hadde mye næring. Men da hang ho på puppen i 3 dager. Jeg hadde maks pauser på 30 min. Jeg husker at det var slitsomt. Kan være no sånt som er nå. Masse masse lykke til😀 viktig å hvile 🌸
❤️❤️
Helt normalt 🙂 dessverre!! Sjekk ut ammehjelpen på Facebook. Og les om 3 mnd «krisen». De fleste har kveldsuro og når de blir rundt 3 mnd kommer ofte en gangske tøff periode. Eneste som kan tilsi om du har forlite mat er hvis hun ikke legger på seg nok:
Tusen takk! Det skal jeg sjekke ut!
Om du ammer eller ikke så er du en like god mor uansett! Det er ikke et nederlag om du gir mme. Mme kan være med på og gjøre baby mer fornøyd, og da kan pappaen hjelpe til med mating han også!
Det er sant ❤️
Jeg ga opp ammingen fordi hun ikke ville ha pupp. Hun skrek og skrek. Av og til er det beste. Så ikke tenk at noe er galt med kroppen.
Jeg kjenner meg såååå igjen i alt du skriver her! Har en liten på 11 uker(som også heter Ella🥰) og har kjent at jeg blir nesten gæren av meg selv og alt jeg tenker på. Vi vil jo bare at vår lille skatt skal ha det bra ❤️ og det med amminga! Huff! Det har vært en jobb, men begynner å gå seg til her også, takk og lov😅 er ikke bare bare å være mødre! Du virker kjempe god og flink 👍
Hei Sara! Så koselig at du også har en datter som heter Ella. Ammingen er hardt arbeid, men når vi får det til er det så koselig og fint, og man kjenner virkelig på mestringsfølelsen 😄