En av de tingene jeg var veldig redd for under matchingen og prosessen i Gift ved første blikk, var at jeg skulle bli dømt ut ifra min bakgrunn og religion. Jeg var redd for jeg ikke skulle få en match basert på at jeg har en religiøs far og at jeg kommer fra en multikulturell familie, og at det ville skape problemer og utfordringer i et program som Gift ved første blikk. Jeg er selv skyldig i å dømme meg selv på bakgrunn av min familie noen ganger, så hvorfor skulle ikke de gjøre det?
Jeg var supernervøs under matchingen, og jeg ville virkelig bevise at jeg ikke står for noen av de meningsløse verdiene som min far stod for. Heldigvis så var det en voksen og fin gjeng som stod for matchingen, og de så meg for den jeg er. Og det er jeg uendelig glad for.
Jeg har slått meg til ro med tanken på at det ikke er religionen eller kulturen det handler om. Det handler om en mann som ikke ser sin egen datters lykke. Han er opptatt av hva han tror og hva hans verdier er, uten å se hvor bra jeg har det eller hvor lykkelig jeg er. Det finnes mange eksempler på flerkulturelle familier med kvinner som har giftet seg med ikke-muslimske menn og en familie som aksepterer det. Det er min far det er noe galt med, og ikke kulturen eller religionen. Så jeg vil ikke sverte den. Min søster som er religiøs elsker meg for den jeg er, og hun støtter meg, og det er jeg veldig takknemlig for. For det viser at verden ikke er så forskrudd som mange skal ha det til. Det finnes gode religiøse mennesker der ute som respekterer andre.
Jeg har tenkt mye siden jeg postet dette innlegget HER om min far. Det er mer som har skjedd innad i familien siden da også. Han har nå tydelig uttrykt (gjennom min mor) at han vil fryse meg ut av familien og at han ikke vil ha besøk av meg. Det må jo være sårende, tenker du? Ja, det er veldig sårende at faren min ikke ønsker å ha noe kontakt med meg. Særlig nå som han skal få enda et barnebarn. Han har 15 barnebarn fra før (vi er 6 søsken), men helt ærlig så har han aldri vist noe interesse for verken meg eller noen av mine søsken, og spesielt ikke barnebarna. Han er en sær, gammel, grumpy mann som aller helst vil ha stillhet rundt seg og vil høre TV´en når den står på. Han vil ikke høre barnegråt og han vil ikke høre noen andre prate. Så kanskje det er like greit at han ikke skal møte Ella? Jeg ser for meg at hvis vi drar på besøk etter Ella er født så vil hans første reaksjon være: “Hvorfor Ella? Du kunne i det minste valgt et arabisk navn”. For så å dra hele regla om at han ikke vil ha noe med oss å gjøre.
Så det er veldig sårende, men samtidig har jeg blitt så likegyldig til han at jeg lar ting gå uten å deppe for mye over det. Jeg har tatt de valgene jeg har tatt og jeg er stolt av meg selv. Det føles litt som når du står på toppen av et stup i en berg og dal bane, og du er veldig redd for utfallet, men tør å kjøre banen likevel. Den følelsen du sitter igjen med da er følelsen jeg har inni meg om dagen. I følge han har jeg driti meg ut og gjort utenkelige ting, da kan jeg like gjerne fortsette å leve livet mitt på min måte. Hvis det gir mening?
Jeg fikk en melding om en jente som var i samme situasjon som meg. Hun elsker en norsk mann, noe hennes far ikke setter noe pris på. Det ga meg tårer i øynene. Jeg står gjerne opp for andre i samme situasjon, jeg er ikke redd for ord og jeg er ikke redd for hva min far vil si! Alt er kun prat. Masse prat om masse tull. Så om det er noen som trenger noe råd eller bare noen å snakke med, skriv gjerne til meg ❤️
Instagram HER
Så sårt å lese 😞 Jeg har sett Gift ved første blikk og lykkelig gift, og synes du er ekstremt inspirerende å følge. Jeg håper graviditeten og foreldrelivet går bra! ☺️
Kan jeg bare spørre om en ting angående det du skriver? Jeg mener å ha husket at du skrev at din mor er norsk og finsk. Er hun muslim? Eller synes faren din det var greit å få barn med en ikke-muslimsk kvinne, men vil kutte deg ut for å gjøre det samme? Håper det går greit at jeg spurte om det, vil ikke tråkke noen på tærne. ☺️
Hei Helene! Tusen takk 😚 Mamma er finsk, det er helt riktig. Men jeg vil ikke si noe mer enn det da jeg ikke vil blande henne inn i noenting. Håper det går fint ☺️
Håper at du klarer å ikke være lei deg for dette. Det er jo noe du ikke kan noe for og du har ikke gjort noe galt slik som kanskje faren din tenker. Lykke til med ekteskap og barn. Dere er modige.
Er ikke så lei meg for det, har lært meg å leve med det og nyte livet likevel ☺️
Jeg syns det er så trist å lese om situasjonen du har med faren din. Men du har et sunt syn på ting. Stay strong ❤️
Tusen tusen takk for det ❤️❤️
Uff det er ikke lett, men nå er du voksen og tar dine avgjørelser. Jeg har streng religiøse foreldre, og de likte ikke at jeg valgte å flytte og ha kjærester uten å være gift m.m. men nå har vi flott relasjon og de aksepterte mine valg. Klem
Veldig glad for å høre at de aksepterte dine valg til slutt ❤️
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, du setter virkelig ord på det flere jenter går gjennom. Vi er mange, men vi synes ikke, og finnes heller ikke på noen statistikker. Noen muslimer vil t.o.m hevde at vi ikke finnes og “plutselig” så slutter vi å eksistere i de muslimske miljøene der moralpolitiet vanker overalt, og man kan bli kalt “hore” over lav sko.
For å i det hele tatt få frihet så må man i flere tilfeller kutte kontakten på tvers – utrolig smertefullt men det er den eneste måten å kunne leve ett fritt liv på. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg følte jeg skuffet hjemme når jeg ikke oppførte meg som en muslimsk jente, alle de gangene jeg måtte leve dobbeltliv, og til slutt fikk jeg bare nok.
Familien min vil aldri godta meg for den jeg er, mange vestlige vil aldri helt forstå hva vi egentlig går gjennom – og så sitter man igjen der helt alene..men man lærer seg å leve med det, og jeg kan si med hånden på hjertet at jeg lever et mye lykkeligere liv nå enn før, jeg måtte dessverre “bare” ofre kontakten med familien min først.
Varme klemmer til deg <3
Det her har du helt rett i! Det at vi til slutt «ikke finnes» fordi vi blir utstøtt eller at vi blir sett på som horer er hvordan jeg føler det også. Jeg er stolt av deg for det valget du tok! Og for at jeg har turt å stå opp for meg selv og gjort det som gjør meg lykkelig. Jeg vil gjerne bruke den lille stemmen jeg har fått til å stå opp for oss som ikke er i statistikken, for jeg vet at det er mange av oss. Tusen takk for at du tar deg tid til å legge igjen en kommentar, det setter jeg utrolig stor pris på.