I dag er det 2 måneder igjen til termin, og forrige torsdag ble jeg sykmeldt 50% da kroppen min trenger mer hvile og mindre stress enn den har fått de siste månedene. Jeg merker allerede på både humør og kropp at jeg føler meg bedre av å vite at jeg ikke skal ha de lange dagene på jobb og ikke skal jobbe like mye, men.. Jeg føler meg jo helt fin nå, så skal jeg ikke ringe legen og trekke sykemeldingen?
Tidligere, så har jeg med mindre jeg har vært innlagt på sykehus, vært på jobb uavhengig av hvordan jeg føler meg. Sist gang jeg var sykmeldt var i forbindelse med operasjonen da legen diagnostiserte meg med endometriose, og gangen før det igjen var jeg jo innlagt på sykehus i 6 dager.
Jeg er veldig pliktoppfyllende og sliter med å tenke at man nødvendigvis ikke trenger å være dødssyk før man er borte fra jobb. Jeg har en arbeidsmoral uten like (liker jeg å tro selv), og jeg liker ikke å snylte på systemet. Nå skal jeg forberede meg til å føde et barn, og jeg har med vilje valgt å ikke lese meg opp så mye på det, da jeg ikke vil vite hva som venter meg. Men vondt har jeg hørt at det gjør, og jeg vil få lite søvn og hvile etter barnet er født.
Likevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv om at det kommer til å bli så tøft at jeg trenger hvilen jeg kan få nå, og derfor kortere arbeidsdager og mindre stress. Hva er det inni meg som gjør at jeg føler at jeg må være på jobb når resten av kontoret er der? Hva er det som gjør at jeg tenker at jeg snylter på systemet fordi jeg føler meg helt ok nå og derfor burde jobbet like hardt og like lenge? Graviditet er jo som kjent ingen sykdom, men kroppen blir fortere sliten og orker mindre. Jeg har jo orket nada etter jobb de siste månedene, og bare villet ligge på sofaen og sove. Jeg MÅ derfor bli bedre på å fortelle meg selv at jeg trenger dette, om ikke for min egen skyld, så for Ella sin skyld. Kroppen min trenger ro for å komme meg fra de plagene jeg har hatt i forbindelse med graviditeten.
Jeg fikk en wake-up call forrige onsdag da jeg endte opp på føden. Hadde jeg ikke hatt plager, så hadde jeg ikke dratt dit. Plagene har faktisk allerede blitt bedre med litt mer ro og hvile, så jeg må jo bare si til meg selv at går jeg tilbake til det tempoet jeg hadde så vil jeg ende opp i samme onde sirkelen. Jeg føler meg ok fordi jeg har fått hvile så mye de siste dagene og denne helgen, men jeg kommer ikke til å føle meg ok hvis jeg fortsetter å presse kroppen. Jeg merker at dette sliter litt på psyken, men jeg må bare høre på de rundt meg og lytte til kroppen. Er det flere som føler det slik?