I morgen går jeg inn i ny uke. Jeg er i dag på dag 188, og om tre dager er det kun 3 måneder igjen til termin. I dag veier også baby Ella ett kilo! En stor milepæl!
Forandringer på kroppen: Jeg merker at jeg har blitt ganske tung, og magen min har vokst mye de siste par ukene.
Formen min: Jeg blir veldig fort sliten og andpusten, og har perioder hvor jeg plutselig mister all energi og føler meg nesten lammet. Jeg vil tro det er blodsukkeret som synker. Ryggen har også begynt å gjøre vondt etter å ha vært på jobb en hel dag eller gått mye i løpet av en dag. Jeg håper og tror likevel at det ikke blir verre. Puppene har vokst enda mer og jeg har fått strekkmerker på de, men det plager meg ikke.
Humøret mitt: Jeg er som regel i veldig godt humør. Jeg merket hormonene en del da vi var i bryllup i helgen og det var emosjonelt.
Søvn: Jeg sover relativt greit. Våkner tidlig og sliter med å sovne igjen.
Cravings: Ikke noe særlig cravings og jeg har til og med mindre lyst på godteri og potetgull enn før.
Kjolen er kjøpt på Floyd
Vektøkning: Jeg merker at jeg har lagt på meg en del i det siste. Det er tungt å gå og jeg blir andpusten av den minste ting.
Neste kontroll: Neste kontroll er hos jordmor den 12. august.
Andre tanker: Jeg har vært glad i Joakim siden vi ble sammen, men jeg har fått så mye gode og varme følelser for han i det siste. Det høres helt klisjé ut, men han stiller alltid opp og er der for meg når jeg trenger han. Han går frivillig tur med Cleo når han ser at jeg ikke orker, og han hjelper meg med alt jeg trenger hjelp med uten å klage eller si et pip. Jeg er heldig som har fått han inn i livet mitt, og gleder meg til vi blir en liten familie ♡
Nå sitter vi på Trondheim lufthavn og venter på å fly hjem. Denne helgen har vært helt fantastisk, men også veldig rørende og emosjonell. Jeg har kjent bruden i nærmere 20 år og på de årene vi har kjent hverandre har vi begge fått igjennom utrolig mye, og i henne har jeg sett en styrke du sjelden ser hos folk. Hun har lært meg veldig mye om livet og om hvor viktig det er å være åpen mot folk og å tørre å snakke om tøffe ting.
Selve vielsen ble avholdt i gården til bestemoren hennes. Venninnen min ville holde det der til minnet for sin avdøde mor, og det synes jeg er så vakkert. Vielsen fra helt fantastisk og de fleste tilstede, om ikke alle, felte en tåre eller to.
Jeg brast omtrent i gråt selv. Siste bryllupet jeg var i var mitt eget, hvor jeg ikke kjente eller visste hvem jeg skulle gifte meg med. Det siste året Joakim og jeg har vært sammen har vært tøffe. Utrolig tøffe. Vi har gått gjennom så utrolig mye sammen, som ikke mange par går igjennom på den korte tiden. Jeg har virkelig funnet mannen i mitt liv og jeg er så glad for at min barndomsvenninne har gjort det samme.
Det som likevel var mest emosjonelt for meg i går, er nok da jeg begynte å tenke på bryllupet vårt, og at jeg ikke hadde noe familie tilstede der. Jeg vet at mange av dere la merke til det og har spurt om det. Dere som har lest her vet jo at jeg har et veldig anstrengt forhold til faren min. I tillegg er min mor veldig kamerasky og ønsket derfor ikke å delta i bryllupet, og det er helt forståelig. Resten av familien ville jeg ikke invitere fordi de er religiøse og det stanger litt. Jeg visste jo ikke hvem jeg giftet meg med heller. Likevel, når jeg sitter her et år senere med Joakim, som jeg elsker så mye, synes jeg det vanskeligste å tenke på at jeg aldri kommer til å ha et bryllup hvor alle er tilstede. Min far hadde vært et håpløst tilfelle uansett, men resten av familien. Det vil ikke være flere sjanser. Vi hadde bryllupet vårt, som var en veldig fin dag, men på grunn av alle valg jeg har tatt, så var ikke familien der.
Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg giftet meg med Joakim, men om det er en ting jeg vil sette fingeren på som er tøft for meg, særlig etter i går, er det at det ikke blir flere bryllup der jeg er bruden. Jeg vil aldri kunne ha et tradisjonelt bryllup der all familie og venner er invitert.
Jeg håper ikke du som leser dette misforstår. Jeg virkelig elsker Joakim og ville ikke endret på noen ting, når ting har gått så bra med oss. Men det har kostet mye. Likevel ville jeg ikke byttet ut livet mitt med Joakim mot noen ting her i verden. Jeg er glad han ble med i bryllupet og jeg er evig takknemlig for at han ser forbi mine dårlige sider og vil være med meg.
Folk sier til meg at jeg oser av lykke, og vet du hva, det er helt sant. Jeg har alt jeg noen gang har ønsket meg og mer.
Gratulerer så mye til brudeparet, og Joakim, jeg elsker deg ❤️
Jeg ville bare titte innom for å ønske dere alle en riktig fin lørdag. Vi er på vei til vielsen. Her i Rissa er det fantastisk vakker natur og det er så stille og deilig! Det er godt å komme seg litt bort fra Oslo-maset og bare nyte. Jeg gleder meg til Ingrid og Paul blir mann og kone, og til å feire dem til langt på natt. Lenge leve kjærligheten!
Denne helgen er ikke en vanlig helg, for denne helgen er vi i Trondheim i bryllup! Det er merkelig og rart å tenke på at siste bryllupet jeg var i var mitt eget. I det bryllupet der jeg møtte Joakim for første gang. Tenk det da?
Uansett, her kommer da helgens planer fra Trondheim:
Fredag: Avreise til Trondheim. Flyet gikk 10.40 fra Oslo Lufthavn. Vi møtte en venninne av meg som vi tok følge med. Flyturen tok knappe 40 minutter og nå sitter vi i leiebilen på vei til Rissa, hvor vi skal være hele helgen. Vi har kjøpt med oss masse godteri for bilturen som tar ca 1.5 time. I kveld skal vi på middag/samlet utdrikningslaget for brudeparet. De kommer hele veien fra Sydney og får derfor ikke samlet alle venner og familie på et sted før i kveld. Dette gleder vi oss veldig til! Etter utdrikningslaget skal jeg og Joakim kjøre til Heggli Urtehage, der vi skal sove i helgen. Jeg er spent på hvordan sengene er!
Lørdag: Vi skal spise frokost og så fikse oss. Vielsen blir avholdt på en gård kl 15.00. Jeg fant heldigvis to kjoler som passer, men som ikke passer i mer enn noen dager til, så det var flaks. Etter vielsen skal vi til et sted som heter Petterhavna for middag og fest. Jeg gleder meg så mye til å se venninnen min Ingrid i brudekjolen!!
Søndag: Det er felles lunsj for alle sammen og resten av familien til Ingrid som ikke kommer i selve bryllupet, så det blir gøy å møte alle sammen. Etter lunsjen blir det å kjøre tilbake til flyplassen og fly hjem. Vi er hjemme i 9 tiden på kvelden, og jeg vil tro det kommer til å bli godt å komme hjem til Cleo og legge seg. Cleo skal bli passet på av sin faste hundevakt hjemme hos oss, der han føler seg tryggest. Lille bebbisen vår, alltid like trist å dra fra han!
Jeg håper dere får en fin fredag og helg, jeg gleder meg til å oppdatere dere ila helgen ♡
Nå er det noen år siden jeg bodde i New York, men jeg har lyst til å mimre litt og dele bilder fra den tiden. Jeg flyttet dit for å studere og for å ta en mastergrad i Organizational Leadership (tilsvarer organisasjon og ledelse i Norge). Mamma ble med meg over dammen, og var der i en uke sammen med meg. Vi bodde på hotell den uken. Så dro mamma, og jeg hadde funnet meg et rom i et bokollektiv i et område som heter South Slope i Brooklyn. Rommet fant jeg gjennom en facebookside for studenter i New York. Jeg flyttet dit, og fikk mildt sagt sjokk. Rommet var bittelite, gulvet var skeivt og vi hadde pallesofa. Det eneste positive med det var at naboen under hadde en katt som kom innom iblant, og roomiene mine da. Jeg bodde med en gutt fra Kentucky som studerte fotografi og en norsk jente som var utvekslingsstudent. Vi hadde det veldig hyggelig sammen og fant på mye gøy og sprell!
Leiligheten hadde en veldig rar vegg, noen som vet hva dette er?
Jeg flyttet derfra etter å ha bodd der et halvt år. Jeg følte vel at jeg trengte litt større plass og en litt finere leilighet, og flaks var det at et rom ble ledig i en kollektiv i Williamsburg. Det var stort, rent og ryddig! Så jeg flyttet dit og bodde der frem til jeg flyttet tilbake til Oslo. Leiligheten bestod av tre soverom, kjøkken og to bad. Området Williamsburg var også helt perfekt for meg! Det er sentralt og tok bare ti minutter med subway inn til Manhattan. Williamsburg er et nabolag i Brooklyn og anses som et av New Yorks hippeste bydeler. Det kan sammenliknes litt med Grünerløkka, bare mye større! Hadde det kanskje vært interessant med en liten guide av Williamsburg, eller Willy B som jeg liker å kalle det? Skrik ut så gjør jeg det gjerne!
Uansett, livet mitt i New York var helt fantastisk. Det er en av byene jeg har følt meg mest hjemme i, og hvor jeg virkelig har følt at jeg kan være meg selv. Der er det ingen som dømmer deg, og du får gå rundt akkurat som du vil! Så jeg anbefaler virkelig alle å besøke New York minst en gang i livet og oppleve kulturen der. Det er helt fantastisk og annerledes enn noe annet!
Jeg gikk på et college midt på Manhattan. Rett ved Herald Square, eller Empire State Building. Det var travelt, men samtidig veldig lærerikt og spennende. Jeg skulle opprinnelig gå 2 skoleår (som en vanlig mastergrad i Norge), men bestemte meg for å ta skole på sommeren så jeg gikk 12 måneder i stedet. Jeg gjorde dette hovedsakelig fordi jeg ville være i New York på sommeren, i tillegg til at jeg ville spare penger. Ved å korte ned på tiden så sparte jeg bokostnader osv.
Etter jeg var ferdig på skolen fikk jeg innvilget visumet OPT, som står for Optional Practical Training. Optional Practical Training (OPT) er et visum/periode der bachelor- og mastergradsstudenter som har fullført hele graden sin i USA, har mulighet til å jobbe i ett år på studentvisum for å få praktisk trening knyttet til utdannelsen. Jeg fikk jobb etter en stund som leder i et firma som solgte hvitevarer, og jobbet der samtidig som jeg levde livet mitt i New York.
Livet mitt der bestod av mye sprell og moro. Det var alltid noe å finne på og jeg satt aldri stille. En av mine beste minner derfra er da en norsk jente flyttet inn i leiligheten jeg bodde i, og vi bare fant tonen med en gang. Hun er en fantastisk person og vi hadde så mye gøy sammen! Jeg tror jeg må si at det var den beste tiden i mitt liv, etter Joakim da, hehe. Vi er fortsatt venner den dag i dag og det er jeg så takknemlig for ♡
Jeg shoppet, jeg var turist, jeg gikk i parker, jeg gikk på museum, jeg festet, jeg trente, og jeg var mye på skolen og senere på jobb. Best av alt så spiste jeg mye god mat.. I den byen kan du virkelig gjøre alt og byen sover aldri! Jeg likte spesielt godt utelivet og alle restaurantene i New York. Det var noe for enhver smak.
Her kommer det MASSE bilder fra NY:
Å gå på stranda var en fast aktivitet på sommeren!
Nyttårsaften 2016
Når det er snøstorm i New York så kommer du deg ingen steder, det måtte dokumenteres!
Bottomless Brunch var en favorittaktivitetene mine!
Jeg begynte til og med å løpe
De Forente Nasjoner
Brooklyn Botaniske Hage
Washington Square Park
Flatiron Building
Brooklyn Bridge
Central Park
Halloween 2015
Frihetsgudinnen
Times Square
Et veldig lite utdrag av all maten jeg spiste:
Jeg håper du synes det er hyggelig å lese om livet mitt i New York. Kom gjerne med spørsmål eller andre kommentarer i kommentarfeltet.
I februar testet jeg positivt, og i juni fikk vi bekreftet det beste av alt: babyen i magen min er frisk og det er i tillegg en liten jente! Og NÅ kan nedtellingen starte.
Nyheten om at det var en jente ble møtt med spenning og positiv overraskelse. Både Joakim og jeg ønsket oss en liten datter, og vi trodde nesten ikke på det da jordmor sa det var en jente.
Jeg har ikke opplevd de typiske svangerskapsplagene (enda), og jeg har mye energi og er i godt humør.
Jeg har kommet langt på vei men det er fortsatt ganske mange uker igjen. Med 100 dager igjen til termin, er det på tide at vi begynner å ordne med ting til baby Ella kommer. Jeg må søke fødselspenger, vi må kjøpe bilstol, pusse opp barnerommet, ja listen er lang.. Vi har heldigvis blitt enige om hva babyen skal hete!
I det første trimesteret var jeg redd for at jeg ikke skulle få mage, så jeg kunne vise frem vårt lille mirakel. Det jeg ikke tenkte på er at man ikke viser så mye de første tre månedene, særlig om det er det første svangerskapet. Nå som jeg snart er i tredje trimester, passer ingen av klærne mine lenger og det er umulig å skjule at jeg er gravid (ikke at jeg ønsker det).
Med kun 100 dager igjen så har jeg begynt å kjenne veldig mye liv. Jeg kjenner store bevegelser, og nå tror jeg at jeg har begynt å kjenne alle disse hikkene man leser om. Det er nesten litt ubehagelig, men samtidig kan jeg ikke la være å smile hver gang jeg kjenner noe. For en utrolig følelse! Magen har altså vokst mye og jeg har derfor begynt å vagge når jeg går. Særlig når jeg løper så ser jeg ut som en pingvin. Joakim synes det er sååå gøy og ler av meg hver gang. Humor er viktig!
Med voksende mage har jeg også utfordringer med å reise meg opp noen ganger. Spesielt hvis jeg sitter på bakken, for eksempel på et pledd i parken. Jeg ser ut som en dundre når Joakim prøver å hjelpe meg opp! Jeg sliter også med å ta på meg sokker. Jeg puster og peser hver gang og det høres ut som jeg har løpt en mil hver gang jeg tar har tatt de på! Særlig morsomt er det fordi at før jeg ble gravid, så tenkte jeg at det kommer aldri til å skje meg. Så feil kan man altså ta 😂
Først vil jeg starte med å si tusen tusen takk for all støtte og gode ord i forhold til innlegget jeg delte i går! Dere er virkelig gull verdt og dere er grunnen til at jeg tør å være så personlig og dele vanskelige ting ❤️
I dag har jeg lyst til å snakke om noe vi alle kan være skyldig i, nemlig dårlige vaner. Vi har alle noen dårlige vaner. Noen er man klar over selv, og noen legger andre merke til. Det som er så fint er at vi alle er forskjellige og at ikke har de samme dårlige vanene 😅
Jeg er på ingen måte perfekt, og jeg har altså noen dårlige vaner selv. Den største er at jeg alltid ville legge til noe i en samtale. Ofte føler andre at jeg avbryter dem eller at jeg ikke lytter til dem. Jeg ønsker jo ikke å gjøre det, jeg bare blir så engasjert, og klarer ikke holde meg selv. Å snakke høylytt og fort under diskusjoner går under samme kategori.
Andre dårlige vaner jeg har, men som jeg ikke er såååå stolt over:
💩 Jeg klarer ikke å stå stille! Uansett hvor hardt jeg prøver så vugger jeg fra side til side når jeg står! Spesielt ille er det hvis jeg skal holde en presentasjon eller liknende, og jeg vugger. Det er veldig distraherende. Jeg prøver å stoppe meg selv, og har blitt bedre på det, men jeg må innse at jeg aldri kommer til å klare å slutte helt med det.
💩 Jeg irriterer meg over folk som setter seg ved siden av trikken/bussen når alle andre seter er ledige. Alle har selvfølgelig rett til å sitte hvor de vil, men hvorfor? La meg være i fred!
💩 Jeg er elendig på å se folk i øynene. Til og med Joakim! Når jeg snakker med noen så ser jeg på de alle andre steder enn i øynene. Ofte tar jeg meg selv i å se på leppene til folk når de snakker, og så blir jeg stresset av at de skal se det, og jeg blir så klein.
💩 En annen dårlig vane jeg har er at jeg beklager meg for alt! Jeg sier unnskyld i hytt og pine, til og med når det ikke er noe å unnskylde seg for!
💩 Jeg prater også uavbrutt under en filmvisning. Skal jeg og Joakim se film, så får jeg beskjed på forhånd om å være stille, men klarer det likevel ikke. Jeg får helt munndiaré hver gang vi skal se film. Oooops, sorry!
Har du noen vaner du prøver å venne deg av med men som du ikke klarer?
Det er tirsdag i dag, og tid for min faste spalte “personlige tanker”. Livet mitt har ikke båret preg av rutiner og struktur de siste tre ukene, men nå er jeg tilbake med ny motivasjon og inspirasjon til å dele med dere mine innerste tanker.
Jeg får stadig vekk spørsmål om min familie og min bakgrunn, og det med full forståelse. Jeg er ikke den typiske nordmannen, og i hvert fall ikke den typiske deltakeren i et program som Gift ved første blikk. Arrangert bryllup er vanlig i den muslimske kulturen, men da i andre termer enn at noen eksperter matcher en ut ifra personlighet og verdier osv. I Palestina, der min far er født og oppvokst, er arrangert ekteskap vanlig og går ut på at foreldrene eller andre familiemedlemmer velger ut en ektefelle til sin sønn eller datter, og at de som skal gifte seg hovedsakelig ikke møtes før bryllupet. I Gift ved første blikk derimot, er det fire eksperter som velger ut den perfekte matchen for deg. Det som er likt mellom disse to arrangerte ekteskapene, er at man ikke kjenner personen man gifter seg med så godt. I vårt tilfelle, visste vi ikke hva hverandre het engang.
Jeg er klar over at det er en del av befolkningen som kan føle seg krenket over at noen vil gifte seg på denne måten, eller at de føler at man gir ekteskap et dårlig navn, men alle har rett til å finne kjærlighet og ekteskap på sin egen måte. Arrangerte ekteskap har historisk sett eksistert i tusenvis av år, og om jeg ønsker å prøve ut et så provoserende konsept som Gift ved første blikk, så burde det først og fremst være mitt valg. Min far er ikke enig i dette. Selv om han er vant med konseptet arrangert ekteskap, så er det å gifte seg med noen han ikke har godkjent på forhånd uakseptabelt. Hans argument har først og fremst vært at Joakim ikke er muslim, og før jeg giftet meg argumenterte han for at mannen jeg ble matchet med kunne være en psykopat. Noe som forsåvidt er sant, men jeg stolte jo at på ekspertene kunne jobben sin så godt at de luket ut de gale menneskene.
Ekteskapet til en muslimsk kvinne med en ikke-muslimsk mann er et av de største tabubelagte spørsmålene i debattene om islam. En muslimsk kvinne er i mange kulturer forbudt å gifte seg med en ikke-muslimsk mann uavhengig av hans religion, mens en muslimsk mann får lov til å gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne. Det er for meg veldig motstridende, og går imot alle mine verdier om at alle mennesker er forskjellige med egen fri vilje. Jeg har ikke selv lest Koranen og vet ikke hva den sier om akkurat dette, men det jeg har sett med egne øyne er at det er katastrofalt når en kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann, og ikke omvendt. Menn som tar det valget lever i beste velgående og nesten blir hyllet over at de har funnet seg en Europeisk kvinne, mens kvinner blir utstøtt og blir sett på forrædere. Det finnes selvfølgelig unntak, men dette er min opplevelse av det.
Jeg fant i tidlig alder ut at jeg ikke delte de samme verdiene som min far, og jeg har kjempet min kamp for å bli godtatt og respektert akkurat som jeg er. Kampen om å bli godtatt har jeg gitt opp, for jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli det. Det jeg derimot ikke har gitt opp, det er å fortsette å være meg selv til tross for dette. Jeg har aldri følt meg redd eller utrygg i forhold til mine valg, men jeg har jo selvfølgelig aldri ønsket å bli avskåret av min egen familie fordi min sanne tro kom frem. Jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde være åpen om at jeg ikke er religiøs, for det vil bringe skam til familien, men nå må vel folk ha skjønt det?
Jeg vet at det er mange jenter som fortsatt lever i skjul om sin virkelige tro, og risikerer enorm risiko hvis de ‘kommer ut’ i sine trossamfunn. Ja, for det kan faktisk sammenliknes med å “komme ut av skapet”. Jeg har full respekt for at det er mange som ikke har tatt valget om å avsløre seg selv, men jeg håper at jeg kan bidra til at flere tør å være den personen de faktisk er, og ikke lever et dobbeltliv eller omtrent spiller en rolle i en film når de er hjemme kontra når de er ute. Jeg er evig takknemlig for at jeg bor i et land som Norge, der en får lov til å være seg selv og ha egne meninger, og ikke i et muslimsk land der jeg kanskje hadde vokst opp til å bli en annen person. Og om jeg hadde vært den samme Sara så hadde jeg kanskje fryktet for livet mitt.
Det at min far velger åpent å si at jeg ikke er en del av familien lenger, gjør at jeg føler meg verdiløs og diskriminert. Hvorfor skal religion stå i veien for hans datters lykke? Hvorfor skal religion ha en betydning når jeg har valgt å fortsette å leve med en mann som elsker meg og setter meg høyest av alt? En mann som beskytter meg og som jeg føler meg trygg med. Burde ikke det være nok?
Til syvende og sist tror jeg at det finnes mange måter å finne kjærligheten på og å bli lykkelig i et forhold. Gift ved første blikk er bare en veldig unik måte å finne kjærligheten på. Det er fascinerende at man aldri har møtt hverandre før, men etter at Joakim og jeg møttes i bryllupet, har vi gått igjennom helt vanlige og normale utfordringer som ethvert par går igjennom i et ekteskap. Min far, som holder fast ved sin religion, burde forstå at jeg er lykkelig og at jeg er i et helt vanlig ekteskap med en mann som gjør meg lykkelig, og da burde ikke religionen spille noen rolle.
Jeg titter innom for å fortelle dere at jeg har en giveaway pågående på min Instagram konto @sara.ij, der en heldig vinner kan vinne denne flotte Mummikoppen! Denne giveawayen er ikke sponset eller i regi av Instagram, jeg har bare veldig lyst til å dele gleden av å drikke kaffe ut av en Mummikopp med en av mine følgere, vinneren trekkes den 5. august kl 12 ♡
I dag er første dagen på jobb etter tre ukers ferie. Det er litt rart å være tilbake, men samtidig er jeg en person som liker rutiner og struktur, så det blir godt å stå opp til samme tid hver dag igjen og gjøre noe fornuftig ut av dagene. Første dagen etter ferien var for meg også første dagen jeg kunne tillate meg selv å telle ned til lille baby kommer. Det er litt under 3 måneder til jeg skal i permisjon, og jeg håper virkelig disse 3 månedene går fort. Det begynner å merkes godt på både kropp og sinn at jeg skal bli mamma for første gang om ikke lenge, og jeg begynner å bli ordentlig utålmodig.
For meg, så symboliserer denne mandagen ikke bare en ny dag, men en uke og en ny måned. I dag var derfor den perfekte muligheten til å gi meg selv en klapp på skulderen. Jeg har gruet meg litt til å starte på denne mandagen, men det viser seg at jeg har gruet meg unødvendig og at det ikke var så ille likevel å stille vekkerklokken på 6.20, og det var slettes ikke ille å komme seg avgårde og dra på kontoret. Jeg har mye å se frem til i tiden fremover, så jeg må bli bedre på å nyte tiden jeg har med bare Joakim nå før baby plutselig kommer.
Jeg har derfor gjort et par tiltak for å gjøre denne dagen litt bedre:
Jeg startet med en påminnelse til meg selv om mine mål, ambisjoner og personen jeg ønsker å være. Jeg har funnet ut at det noen ganger er viktig å minne meg selv på hva det er jeg vil og hvordan jeg skal oppnå det, og det er jo å gjøre en god jobb og og bidra til et godt arbeidsmiljø slik at mine kollegaer trives.
Jeg har bestemt meg for at denne dagen ikke skal være en forlengelse av ferien, ved at jeg starter rolig eller låser meg fast i feriemodus. I dag er dagen for å være effektiv og gjøre noe produktivt ut av dagen. Så jeg har allerede fått gjort masse på jobb, og det skal jeg fortsette med. Jeg skal heller ikke legge meg på sofaen når jeg kommer hjem, men komme meg ut i sola og nyte den fine dagen! Plutselig er sommeren over.
Det viktigste jeg har gjort i dag er kanskje å være takknemlig for det jeg har. Jeg har en god jobb som jeg stort sett trives i, jeg har en fantastisk mann, og akkurat nå har jeg gode venner på besøk som ikke trenger å høre på sytingen min. Jeg har merket at jo mer jeg låser meg i dumme tanker om alt som kan gå galt, jo vanskeligere er det å komme seg ut av den vonde sirkelen. Men jo mer bevisst jeg er på de dumme tankene, jo enklere opplever jeg det er å skyve de unna.
